Et nytt prosjekt for staten: Babypakka

Bare å stille spørsmålet kan virke feil i disse dager. Tidsånden roper ikke akkurat på nye store, statlige prosjekter. Det er Martin Bech Holte og Sløseriombudsmannen som gjelder, ikke Erlend Mørch, NRK-journalisten som ønsker at staten skal tilby billig «stats-salat» for å bedre folkehelsen og fritidsklubber for voksne.

Med god grunn. Problemer løses ofte bedre av selskaper i hard konkurranse enn byråkratiske prosesser. Det blir mye salat i søpla hvis Helsedirektoratet, i samråd med Mattilsynet, skulle sende salat i posten til folk.

Det er likevel rom for nye statlige prosjekter. Jeg befinner meg akkurat nå i en situasjon hvor jeg gjerne skulle hatt mer og ikke mindre statlig hjelp. Som nybakt forelder må du på kort tid finne ut hva du trenger for å ta vare på en nyfødt baby. Hva er prekært og hva kan vente? Denne erfaringen deler jeg med tusenvis av andre foreldre, som bruker titusenvis av timer på desperat googling etter råd og de riktige nettbutikkene.

Det finnes en bedre løsning. I Finland har de siden 1930-tallet sendt en babypakke i posten til alle nybakte foreldre, med klær og andre nødvendige babyting. Boksen tingene kommer i kan brukes som seng den første tiden. Verdien på pakken? 5000–6000 kroner.

Snakk om nanny state. Men hvilke foreldre trenger ikke hjelp av en nanny en gang iblant?

Som andre universelle ordninger, løser babypakken en rekke problemer med ett virkemiddel. Pakken gjør at alle nyfødte får det nødvendige for en god start på livet. Den utjevner også forskjeller, siden fem tusen kroner betyr mer for de som har lite fra før.

Jeg tror også en slik pakke kan vende middelklassen vekk fra statusjagende produktvalg («bare det beste er godt nok for min baby») til billig konformisme («vi tar pakke som alle andre»).

Universelle ordninger er også kjent for å bygge tillit. De som er født og oppvokst i landet, utvikler tillit til samfunn og system ved motta statlige tjenester fra første stund. Det er nemlig gjennom å motta gaver uten krav om umiddelbar gjenytelse, at vi får tillit til at andre er til å stole på.

Innvandrere til landet har ikke samme erfaring. De har kanskje erfart en stat som tar og ikke gir. Derfor har de lavere tillit til samfunnet og staten. Dette kan forsterkes av møter med det offentlige som bygger på mistillit, som behovsprøvde ytelser hvor man må bevise sin nød, og som bekymringsmeldinger fra barnevernet.

For slike grupper vil babypakka være en konkret håndsrekning som bygger tillit.

Send pakka hjem til folk noen uker før fødsel, med mindre de aktivt velger å motta pengene i stedet. I Finland er det motsatt. Der må man aktivt melde seg på for å motta pakken. Men dette vil føre til at de som trenger det mest går glipp av pakken. Det er utrolig hvilke goder folk lar fare, bare fordi de ikke fikk fingeren ut.

Babypakken er ikke den eneste pakken myndighetene bør sende hjem til folk. Myndighetene har den siste tiden oppfordret innbyggerne om å skaffe seg en beredskapspakke for krisetilfeller. Men hvis myndighetene mener at det er kostnadseffektivt om alle innbyggere skaffer seg noen nødvendige varer for å greie seg hjemme noen dager, burde de sende en pakke framfor en brosjyre.

En pamflett med informasjon er en uheldig individualisering av et ansvar som mer effektivt håndteres i fellesskap. Det gjør oss kollektivt mindre beredt og det kaster bort tida til folk. Ferdige løsninger slår informasjonskampanjer hver gang.

Må jeg dermed medgå at staten også må tilby billig eller gratis statssalat, slik Mørch ønsker seg? Svaret er ikke åpenbart. Om stats-salaten selges på markedets premisser med en subsidie som gjør den billig nok, trenger den ikke bli et byråkratisk mareritt.

Jeg tror likevel forslaget vil anses som en subsidie for middelklassen som allerede er flinke til å få i seg frukt og grønt. At fattigfolk som fortsetter å spise usunt blir bedt om å subsidiere middelklassens salatvaner, er dårlig fordelingspolitikk og en oppskrift på mistillit.

Min motstand mot stats-salaten skiller seg fra Jonas Gahr Støres prinsipielle kritikk. I Mørch og makta belærte Støre Mørch om grensene for hva staten skulle blande seg i. Men dette er å trekke det dårligste kortet i høyresidens repertoar.

Hvis mat ligger utenfor statens domene, hvorfor skal myndighetene stå for skolematen til barna? Gratis skolemat til alle barn er nemlig enda et kinderegg som ikke bør stoppes av slappe prinsipielle innvendinger.

Ikke bare vil skolemat kunne sikre alle barn næringsrike måltid. I likhet med babypakken vil det også frigjøre verdifull tid til foreldre i klemme.

Kan vi gå enda lenger? Mørch foreslår fritidsklubber hvor voksne kan henge. Men jeg har mer tro på å subsidiere felleslunsj på private spisesteder. Et problem i dagens samfunn er at folk enten isoleres eller tilbringer tid med folk som ligner dem selv. Å spise med andre skaper tillit på tvers av samfunnslag.

Gitt hvor viktig det er med et samfunn hvor folk føler med hverandre på tvers av skillelinjer, bør vi alle ønske å betale litt for å oppnå dette. Markedskreftene greier åpenbart ikke å løse problemet alene.

Forslaget er enkelt. Myndighetene subsidierer maten på plasser rundt omkring i byen, til lunsj og etter arbeid. Eneste kravet for å få billig, god og næringsrik mat, er at man må sitte med tilfeldige andre. Slik skaper vi fellesskap fra bunnen og opp.

Kritikken om sløseri og en oppblåst stat kan ikke besvares effektivt om en bare ønsker å redde stumpene av eksisterende ordninger. Folk tar fort for gitt de godene de allerede har. Den beste måten å sikre tilliten til staten, er å kontinuerlig utforske mulighetene for å hjelpe folk å løse oppgaver de ikke enkelt løser selv. Og, ikke minst: å investere i det fellesskapet som er nødvendig for å sikre oppslutningen om selve prosjektet over tid.

‍