Her er to forslag til hvordan Oljefondet kan driftes etisk

Finansminister Jens Stoltenberg fra Arbeiderpartiet fikk flertall i Stortinget for å revidere de etiske retningslinjene til Oljefondet. Men på hvilket grunnlag skal man ekskludere selskaper, og er eksklusjon det beste virkemiddelet for å unngå urett?

Stoltenberg mener at man ikke kan utelukke alle selskaper som har produkter som brukes til folkerettsbrudd. Det vil svekke den forventede avkastningen og gjøre fondet mer utsatt for svingninger.

Men hvis det er uetisk å investere i selskaper som medvirker til brudd på folkeretten, er det ikke nok å si at vi kommer til å tjene masse penger på det.

Fremtiden

At vi sparer til våre etterkommere, er en mer prisverdig grunn, men det er likevel våre etterkommere det er snakk om. Å maksimere avkastning trenger derfor en bedre rettferdiggjøring.

Ett forsøk er å si at fondets pengeplasseringer ikke medvirker til noe som helst. Om vi eier aksjer i selskap X eller Y, har ingenting å si for hva selskapene gjør.

Aksjene vi eier, ble utstedt for lenge siden. Vi øker ikke kapitaltilgangen til selskapet ved å holde på dem. Dessuten vil en annen investor måtte kjøpe aksjene for at vi kan selge dem.

Hvis ikke våre aksjer påvirker selskapenes adferd, er det tilsynelatende også meningsløst å si at vi medvirker til det selskapene gjør.

Som aksjonærer har vi derimot makt. Oljefondet kan stemme i generalforsamling for at selskaper skal oppføre seg greit og fungere som en bjellesau som får andre aksjonærer med seg.

Denne stemmemakten fratar vi oss selv ved å selge aksjer i selskaper. Det kan derfor se ut som om det å selge aksjer har en negativ effekt på adferden til problematiske selskaper.

Men dette prinsipielle synet er kun for de fremste realistene. Med denne linjen vil en rettferdiggjøre alle mulige pengeplasseringer, selv i selskaper som bygger konsentrasjonsleirer. Hvis det er der profitten er, kjør på! Det er nok til at de fleste av oss ser etter andre forklaringer på når vi bør ekskludere selskaper, inkludert Stoltenberg.

Urimelig?

Ifølge et alternativt syn har det en moralsk egenverdi å ikke være en del av prosessen som leder til folkerettsbrudd. Riktignok ville den samme hendelsen skjedd, med eller uten oss, men det er nå likevel vi som involveres når det er vår pengeplassering. Og du skal ikke involveres i uetiske handlinger, selv om det går ut over egen lommebok og lommeboken til dem som kommer etter oss.

Denne mer eller mindre kantianske forklaringen går imidlertid for langt. Et internasjonalt selskap som lager gjødselprodukter som kjøpes av israelske bønder, og som til slutt ender opp som mat for israelske soldater, ville da vært involvert i folkerettsbrudd. Å ekskludere et slikt selskap på et slikt grunnlag er åpenbart urimelig.

En bedre forklaring er at det ikke er involvering som sådan, men snarere intensjoner som teller. Bet Shemes, som Oljefondet ekskluderte før sommeren, ønsker å bistå den israelske krigsinnsatsen. Hvis intensjoner er kriteriet, bør de utelukkes på bakgrunn av gale intensjoner. Caterpillar og Microsoft, hvis produkter kan brukes i urettferdige kriger, men tilsynelatende ikke har ønsket å bli brukt på denne måten, bør inkluderes.

Fordelen med et intensjonskriterium er at det gir plausible konsekvenser. Det er bare et fåtall selskaper som ønsker å bidra til uetiske formål. Slik vil fondet kunne forbli et bredt indeksfond. Ingen kan heller klage på at vi ekskluderer noen som har viet sin virksomhet til en uetisk sak. Trolig er det akkurat dette kriteriet Stoltenberg leter etter.

Likevel er det flere vanskelige forhold som må avklares før intensjoner kan bli Oljefondets nye demarkasjonskriterium. For eksempel, hvordan observerer vi intensjon? En mulig operasjonalisering er hvor stor andel av virksomheten som vies til uetiske formål. Men i så fall, hvor mye av selskapers virksomhet må være viet til uetiske formål for at vi skal si at de intenderer noe uetisk?

Og hvor forutseende bør vi kreve at selskapene er? Hvis et teknologiselskap inngår et samarbeid med den israelske hæren for å selge KI-systemer og det er en forutsigbar konsekvens at teknologien vil brukes i illegitim krigføring, skal vi da si at de ønsket å bidra til krigen?

Doktrinen om dobbel effekt, kjent fra katolsk lære og moderne etikk, kan hjelpe oss. Ifølge doktrinen kan et selskap forutse at produktene det lager, vil bli brukt til urett, uten dermed å intendere denne bruken. Så lenge den skadelige virkningen ikke er et middel til selskapets legitime mål – men en uønsket bivirkning av å produsere noe som også har akseptable formål – er handlingen i utgangspunktet tillatelig.

Kompensasjon

Selv om vi legger intensjonskriteriet til grunn, unngår vi ikke å være investert i virksomheter som til tider bidrar til folkerettsbrudd. Vi rettferdiggjør dette delvis med hensynet til at fondet skal maksimere forventet avkastning, og at selskapene ikke ønsker de uetiske utfallene. Det etterlater tilsynelatende en moralsk rest, som mange innbyggere vil finne problematisk.

En mulig løsning for å adressere denne moralske resten er å moralsk kompensere for involvering i urett på andre måter.

Vi oppnår en høyere avkastning av ikke å selge oss ut av selskaper av etiske hensyn enn det vi hadde gjort hvis vi hadde solgt oss ut. Hvis vi bruker en del av denne meravkastningen til en høyere bistandsprosent eller på andre måter bidrar til å forhindre internasjonal urett, vil det ha en større positiv virkning enn om vi trekker oss ut.

Slik kan vi gjøre verden til et bedre sted for dem som lider av urett, samtidig som vi bevarer fondet som et bredt indeksfond. Kostnaden er bare en litt mindre fondspengebruk for oss og fremtidige generasjoner. Det er en billig pris for en bedre samvittighet.

‍