Kan vi ikke stole på de rike?

Mandag fikk et fullsatt auditorium på Universitetet i Oslo høre finansminister Jens Stoltenberg fortelle om hvordan økonomifaget har påvirket norsk politikk – i styringen av olja, CO2-utslipp og pensjonene våre. Få elsker økonomifaget så mye som Stoltenberg. Likevel kritiserte han fagfolkenes manglende forståelse for politikk og «det muliges kunst».

Denne valgkampen viser en mørkere side av økonomifagets politiske blindsone: skattesystemets langsiktige sårbarhet for rike pressgrupper.

I årets valgkamp bruker landets rikeste titalls millioner kroner på en kampanje for å få slutt på Støre og skattene som plager dem. Det til tross for at forskningen og eksemplene næringslivet trekker fram, viser forsvinnende få tegn til at formuesskatten gjør det vanskelig å drive forretning i Norge eller at den disfavoriserer norsk eierskap.

Høyresiden har likevel latt seg regissere. Frp vil fjerne hele formuesskatten og øke selskapsskatten. Det vil være skadelig for norsk næringsliv, men en gavepakke til landets rikeste. De andre partiene er enda mer tåpelige. De vil fjerne skatten på aksjer, eller «arbeidende kapital», som spinndoktorene kaller det. Konsekvensen vil være at Norges rikeste slipper formuesskatten, mens vanlige nordmenn med nedbetalte boliglån må fortsette å betale.

Det er noen reelle problemer med formuesskatten. Men den virkelige grunnen til agget mot formuesskatten, henger sammen med de nesten 5000 milliardene i urealiserte gevinster som landets rikeste helst skulle slippe å skatte av. I skrivende stund er det over 1500 milliarder kroner i latente skatteforpliktelser som er i spill.

De urealiserte gevinstene øker som følge av fritaksmetoden, som gjør det mulig å flytte kapital fra en bedrift til en annen uten å måtte betale utbytteskatt. I teorien vil det føre til mer verdiskaping og skatteinntekter.

Det Finansdepartement ikke tok hensyn til når de utformet systemet, er de rikes politikk. Skatten de betaler avhenger nemlig av skattesatsen det året utbytte tas ut. Det gir et insentiv for å vente på lavere satser og ikke minst for å påvirke dem.

Som økonomene Ole-Andreas Næss og Magne Mogstad har påpekt, er det «neppe sunt for demokratiet at noen har en skatteregning på over 1000 milliarder som venter et sted i fremtiden.» Betalingsviljen deres for å unngå denne skatten er 1000 milliarder, skriver de to i økonomene i Dagens Næringsliv.

Sveits-utflyttingen er et eksempel på at rikfolket er villig til å gå langt for å slippe skatt. I 2022 utnyttet Bjørn Dæhlie, Kjell Inge Røkke og andre rikfolk et smutthull i skatteloven. Blir de i Sveits til 2027, vil Norge gå glipp av 50 milliarder i skatteinntekter. Det utflytterne ville betalt i formuesskatt, er småpenger i sammenligning.

Kampen mot formuesskatten i år, kan tolkes som at rikingene begynner å få dårlig tid. Formuesskatten biter hvert år og spiser av formuen som hoper seg opp i selskapene, uansett hvor mye skatteplanlegging en forsøker seg på. Hvis formuesskatten skulle forsvinne, får rikfolket bedre tid til å vente på den dagen deres sympatisører sitter ved makten og reduserer, eller fjerner, utbytteskatten.

Hvis politikerne skulle finne på å fjerne utbytteskatten igjen — om så bare for ett år — kunne landets rikeste slippe mer enn 1000 milliarder kroner i skatt. En slik mulighet er det verdt å vente på. Dette er skattesystemets største sårbarhet og økonomistyringens største politiske problem.

Hvordan kan samfunnet motvirke denne demokratiske trusselen? Ett svar er å gjøre skattesystemet mer robust for de rikes politikk spesielt og skiftende politiske vinder generelt. Det kan ikke være slik at en kort periode med lav eller ingen utbytteskatt skal gjøre det mulig å slippe unna skatten.

Et godt svar på dette er brede skatteforlik som binder partiene til en forutsigbar skattepolitikk over en lengre tidsperiode, slik Stoltenberg har invitert til og ledende stemmer i Høyre åpner for. Men selv brede forlik kan føre til skattesystemer som ikke tar tilstrekkelig hensyn til de rikes tidshorisont.

I et intervju med Magnus Marsdal foreslår nevnte Næss en kreativ løsning på det problemet. Hvis skatten gjøres sensitiv til skattesatsen på tidspunktet den generes, framfor på tidspunktet den utløses, vil en fjerne insentivet til å vente med å betale skatt.

Om det er riktig medisin vet jeg ikke. Men det er klart det ikke bør være mulig å betale skatt på urealiserte gevinster til en skattesats som bare varer for en kort periode.

‍