Å bevare formuesskatten er god konservativ politikk

Formuesskatten spiller en viktig, men lite forstått rolle i det norske skattesystemet. Den er forsikringen vi har mot smutthull og skiftende politiske vinder, som kan gi landets rikeste en mye større gavepakke enn null formuesskatt.

Det er påfallende at Civitas Eirik Løkke, i en kronikk i Altinget, ikke nevner denne funksjonen med et ord.

Ifølge Løkke og andre formuesskattmotstandere, er argumentet for å fjerne formuesskatten enkelt: Skatten er ikke bare negativ for verdiskaping. Den er også overflødig og urimelig.

Alle formuer må skapes og skattlegges fra verdiskaping til forbruk. 22 prosent i selskapsskatt og ytterligere 38 prosent i utbytteskatt gir 51,5 prosent i skatt.

Hvis staten allerede har tatt halvparten, er det ikke åpenbart rimelig å legge en ytterligere skatt på formue – spesielt hvis den i tillegg forhindrer verdiskaping.

Skatten løser en sårbarhet i systemet

Én grunn til å likevel beholde formuesskatten, er å unngå at landets rikeste skal være nullskatteytere i enkeltår. Men skattene i enkeltår er åpenbart irrelevant for rettferdigheten i skattesystemet. Det som betyr noe, er om folk, over tid, betaler en rimelig andel til fellesskapet.

Et bedre argument for formuesskatten er at folk bør betale etter evne. Hvis en vanlig familie kan betale førti prosent i skatt, kan folk med store formuer betale mer enn femti.

Men selv om en skulle mene at rike kan betale mer, er ikke det nødvendigvis et argument for å beholde formuesskatten. En kan like så godt øke skattesatsene på selskaps- og utbytteskatten eller vurdere en progressiv forbruksskatt.

Det beste argumentet for formuesskatten, slik jeg ser det, er ett som nesten aldri diskuteres. Skatten løser en sårbarhet i skattesystemet, som skapes av at rikfolk kan vente med å realisere verdier til dagen de finner eller blir gitt et smutthull til å slippe skatt.

Kjell Inge Røkke, Bjørn Dæhlie og andre fikk en slik mulighet i 2022. Ved å flytte til Sveits i minst fem år kunne de slippe å betale utbytteskatt av verdier som er tjent i Norge gjennom en årrekke. For Røkke og Dæhlie blir skatten 22 prosent, ikke 51,5 prosent.

Akkurat dét skattehullet ble tettet med exit-skatten, men en fremtidig regjering kan alltids fjerne den. Eller de kan lage et midlertidig skatteparadis i Norge ved å sette ned eller fjerne utbytteskatten, om så for bare en begrenset periode.

Forsikring for samfunnet

Det er selvfølgelig en ordinær del av demokratiet at skattesatser går opp og ned. Men på grunn av fritaksmetoden har dette større betydning for skattene de rikeste betaler.

Vanlige folk må betale skatt hvert år. Mer i noen år og mindre i andre. Mennesker med store formuer kan derimot leve godt i mange tiår uten å måtte realisere verdier og dermed utløse skatt. De har god tid og kan vente på at tidene skifter og skattene går ned.

Noen slår seg ikke til ro med å vente. Om milliardærene lykkes med å påvirke valgene, kan gevinsten være mye større enn en ordinær investering. Om utbytteskatten ble fjernet, ville landets rikeste slippe 1.500 milliarder i skatt. Det gir et betydelig insentiv til å påvirke valget i de rikes favør.

Når vi innser at femti prosent skatt kan reduseres ned mot tyve, er vi i bedre stand til å forstå formuesskattens sentrale funksjon. Den er samfunnets forsikring mot at de rike sitter tålmodig og venter på muligheten til å slippe skatt, eller bruke sine betydelige ressurser til å få viljen sin.

Formuesskatten må betales hvert år og regnes ut på grunnlag av både realiserte og urealiserte verdier (om enn upresist). Den slipper du ikke unna.

Gitt risikoen for at et politisk skifte eller utnytting av uforutsette skattehull vil drastisk redusere skattebyrden for landets rikeste, er den forsikringen svært mye verdt.

Det er ikke en forsikring vi bør betale for uansett pris. Hvis formuesskatten har store negative konsekvenser for verdiskapingen, bør vi heller finne andre grep for å sikre at de rike betaler en rimelig andel skatt.

Men lite tyder på at formuesskatten har store negative konsekvenser for norsk næringsliv, og de skadelige virkningene av den kan minimeres ved å gjøre endringer i den. Det er påfallende at Løkke, i likhet med mange andre motstandere av formuesskatten, verken viser til forskning eller gode enkelteksempler for å styrke sin sak.

God konservativ politikk

Det er vanskelig å skaffe nok risikovennlig kapital i Norge til selskaper med lav sjanse for å lykkes. Men formuesskatten favoriserer risikable investeringer. En investor som har valget mellom å investere i et oppstartsselskap eller i aksjemarkedet, vil få en lavere formuesskatt i et oppstartsselskap enn i aksjemarkedet. Det skyldes at det er en rabatt for verdier i unoterte selskaper.

Kanskje bør vi gå enda lenger i denne retning, altså beholde formuesskatten, men gi rabatter for investeringer i små, nye, unoterte selskaper. Det vil gi et sterkt insentiv til å flytte pengene fra utenlandske børser til oppstartsselskaper med behov for kapital.

Dessverre blir slike muligheter stående uutforsket, når folk kjemper mot formuesskatten framfor å vurdere hvordan vi kan løse de konkrete problemene den skaper.

Å bevare formuesskatten er i mine øyne god konservativ politikk. Konservatismen på sitt beste er forsiktig med å endre kompliserte systemer, som skattesystemet. Det kan nemlig være vanskelig å fatte hvordan de ulike delene henger sammen, og de rike har sterke incentiver til å skape en fortelling som går i deres favør.