Etikkrådets umulige jobb
Oljefondets etikkråd må styrkes betraktelig. Til tross for at rådet er satt til å løse en umulig oppgave.

KI-generert illustrasjon fra Sora.
Hovedmomenter
Kan Oljefondet overhodet være investert i land som aktivt begår folkerettsbrudd? Dette er spørsmålet som tvinger seg fram etter ukens kontrovers: at Oljefondet er investert i Bet Shemesh Engines og andre selskaper som bidrar til den militære innsatsen i Gaza, og dermed involverer Oljefondet i folkerettsbrudd.
Debatten hittil har tatt form som en pekelek, men det er nok skyld til alle. Oljefondet har tatt et aktivt valg om å investere i Bet Shemesh og øke sine eierandeler midt i en krig. At selskapet steg kraftig på børsen midt i krigen ble sett som investeringsgrunn, ikke som en varsellampe om krigsbidrag.
Det er også grunn til å tro at Finansdepartementet har sovet i timen. At den kontante reaksjonen fra Jens Stoltenberg og Finansdepartementet kommer først denne uka og ikke ved lignende varsler tidligere, viser at de primært er motivert av å håndtere dårlig presse og ikke unngå at Oljefondet er involvert i folkerettsbrudd.
Til slutt er det vanskelig å forstå hvilke etiske vurderinger Etikkrådet har gjort. Bet Shemesh har vært på rådets radar, men tidligere har de bare tatt stilling til delen av virksomheten som går ut på å produsere motordeler til israelske kampfly. Det mente de var innenfor det Oljefondet bør drive med. De tok ikke stilling til at de vedlikeholder de samme kampflyene. Det ser Svein Richard Brandtzæg ut til å mene at er utenfor.
At Etikkrådet bare tok stilling til én del av selskapets virksomhet er kritikkverdig. Et mer grunnleggende spørsmål er hva rådet mener er den moralske vesensforskjellen mellom de to måtene å bidra til Israels krigføring.
Slik jeg ser det er det to holdbare posisjoner vi kan trekke. Den ene er å si at nær sagt alle virksomheter i Israel og mange andre land er involvert i folkerettsbruddene i Gaza. Bøndene i Israel er for eksempel helt nødvendig for krigsinnsatsen ved å sikre mat til israelske soldater. Hvis Oljefondet skulle unngå å være involvert i folkerettsbrudd burde en derfor unngå å investere i alle selskaper som er del av årsaksskjeden som leder til folkerettsbrudd.
Denne linja ville vært uholdbar for Norge. Å trekke seg ut av alle israelske selskaper ville i realiteten vært en boikott av Israel. Det ville terget USA på et dårlig tidspunkt uten å føre til noen endring i Gaza.
Den andre posisjonen er å si at Oljefondets investeringer aldri er medvirkende, slik finansprofessor Karin Thorburn ved NHH går langt i å forsvare. Thorbun understreker at aksjene Oljefondet eier ikke setter selskapene i stand til å gjøre det de gjør. Selger Oljefondet seg ut av et selskap fordrer det at man finner en kjøper. Men da er man jo like langt.
Gitt dette synet er det ikke farlig at Norge er en krigsprofitør. Vi tjener på krigen, men det er ikke verre at vi tjener på krigen enn at noen andre gjør det. Å tjene på urettferdighet er ikke iboende galt. Det største ankepunktet mot Oljefondets investeringer er slik sett at det tar seg dårlig ut, ikke at vi faktisk gjør oss medskyldige i brudd på folkeretten.
Men heller ikke denne posisjonen er holdbar. Problemet er årsaksbegrepet som anvendes. Selv om ikke Oljefondets handlinger alene kan endre utfallet, er investorene som helhet nødvendig for det. Ofte kan vi med rette holde folk ansvarlig for ting de gjør sammen, selv om ingen gjør en forskjell alene.
Et annet problem er at Oljefondet må ha folkelig legitimitet – og at det å sikre den legitimiteten er Etikkrådets kanskje viktigste funksjon.
Det er påfallende at et råd som tilsynelatende har å gjøre med etikk ikke har en eneste person med akademiske kvalifikasjoner innenfor moralfilosofi. Men det gir mer mening om vi forstår at Etikkrådet er ment å gi en kanal for det norske folks moralske harme.
Det er bedre at Etikkrådet håndterer folks moralske følelser enn at politikerne forsøker å detaljstyre Oljefondet eller at fondet forsøker å balansere to hensyn; maksimere finansiell avkastning og investere i tråd med det norske folks moralske oppfatninger.
Hva en enn måtte mene om Norges moralske ansvar for våre investeringer i utlandet, er det ingen tvil om at Etikkrådet og Oljefondet i denne saken har feilet i oppgaven med å beskytte Oljefondet mot utilbørlig politisk press på hjemmebane.
Kritikken må imidlertid dempes i lys av Etikkrådets umulige oppgave. Det finnes ingen akseptert metode for å vurdere hvor grensen for involvering går. Etikkrådet er heller ikke dimensjonert for oppgaven. De har verken moralfilosofisk eller tilstrekkelig annen kompetanse. I dag har de bare ti ansatte til å følge med på rundt 9000 selskaper.
Det er likevel alvorlig at ingen varsellamper gikk av når fondet er investert i israelske selskaper med klar militær applikasjon som går enormt godt midt under en krig.
Gitt hvor krevende oppgaven er, må Etikkrådet styrkes. I tidligere tider var det et tydeligere skille mellom det sivile og militære. Moderne industri kan fort omgjøres fra sivile til militære kapasiteter. Det betyr at Oljefondet er investert i en rekke selskaper med latent militær kapasitet, som lett kan involveres i folkerettsbrudd i en krigssituasjon.
I den verden vi lever i, trenger vi et organ som kan ta raske avgjørelser basert på ny informasjon. Hvis ikke er vi dømt til å ha disse samtalene hver gang en ny krise oppstår.