Vi vet ikke om privat helse truer velferdsstaten – mangler data
Vi vet ikke hvor mange som kjøper helsetjenester privat, hvem de er, og hvorfor de gjør det. Fravær av data er et demokratisk problem.
KI-generert illustrasjon fra Midjourney
Hovedmomenter
I DN lørdag 27. april er Victor Norman og Øystein Olsen grunnleggende uenige om virkningen av privat betaling i helsevesenet. Norman sier at velferdsstaten trues, mens Olsen mener private kan styrke den.
Sannheten er at vi ikke vet. Vi vet ikke engang hvor mange som kjøper helsetjenester privat, hvem de er, og hvorfor de gjør det. Og når vi mangler grunnleggende data, kan vi ikke si noe sikkert om virkningene av privat finansiering på det offentlige helsetilbudet.
Grunnen til at vi vet så lite er at staten ikke samler data om private helsetransaksjoner. Når staten finansierer tjenestene, krever den dokumentasjon for å ettergå hvilke tjenester som leveres. Det samme kravet gjelder ikke når betalingen er privat.
Forskjellsbehandlingen er forståelig. Det er ikke ønskelig at staten samler data om alle våre transaksjoner. Datainnsamling er også en form for overvåkning.
Likevel er det overveiende grunner til å sikre samfunnet informasjon om private helsetransaksjoner, slik regjeringen foreslår i en stortingsmelding ute på høring.
Evnen til å levere et godt helsetilbud forutsetter kunnskap om det totale helsetilbudet borgerne får og hvordan det offentlige helsetilbudet påvirkes av det private. Er det slik at de flinkeste legene drar til det private og dermed utarmer det offentlige helsevesen? Er det slik at folk velger å gå privat fordi kvaliteten er høyere eller fordi de opplever ventetidene som for lange?
Om borgere og politikere skal kunne ta informerte valg om hvordan vi vil organisere helsevesenet vårt trenger vi informasjon om alle helsetransaksjoner. Fravær av data er et demokratisk problem.
