Oljefondet - et fangens dilemma

Norge har en unik økonomisk buffer i Oljefondet. Med nesten 20.000 milliarder kroner, er det verdens største statlige investeringsfond per innbygger. Fondet er vår økonomiske livline – en forsikring mot fremtidige kriser, en garantist for velferdsstaten og en kilde til internasjonal finansmakt. Likevel behandles det i stadig større grad som en utømmelig konto for kortsiktig politikk, snarere enn som en strategisk ressurs.

Politisk sett befinner vi oss i et klassisk fangens dilemma. Alle politiske partier er enige om at fondet må forvaltes forsvarlig, men samtidig har alle insentiver til å hente ut mest mulig penger for å finansiere egne prosjekter og vinne velgere. Resultatet? En langsom, men stadig økende uthuling av fondets verdi – både økonomisk og politisk.

Matematisk sett vet vi hvordan dette ender: Hvis alle aktører prioriterer egne kortsiktige gevinster, svekkes fellesskapets ressurser på lang sikt. Norge står dermed overfor et valg: Skal vi bruke fondet til å kjøpe oss tid – eller til å bygge fremtiden?

Offisielt har Norge en ansvarlig forvaltning av Oljefondet gjennom handlingsregelen, som sier at vi kun kan bruke 3 prosent av fondets verdi per år.

Oljefondets andel av statsbudsjettet har økt fra 8 prosent i 2010 til over 15 prosent i dag. Dette betyr at stadig flere av våre offentlige utgifter finansieres av fondet, snarere enn av skatteinntekter og produktivitetsvekst.

Investeringer i fremtidig verdiskaping er for lave. Kun en liten andel av oljepengene brukes på kunnskap, teknologi og infrastruktur som kan gi varig økonomisk vekst.

Dette er økonomisk kortslutning. I stedet for å bruke fondet til å bygge nye næringer og styrke norsk konkurransekraft, brukes pengene til å opprettholde et stadig dyrere velferdssystem uten nødvendige reformer.

I spillteorien beskriver fangens dilemma hvordan rasjonelle aktører i et system kan ende opp med dårlige utfall fordi de handler i egeninteresse. Overført til norsk oljepengebruk betyr det at alle politiske partier har insentiver til å bruke mer av fondet – men på sikt svekkes fellesskapets ressurser.

Regjeringen vil bruke mer oljepenger for å finansiere velferd og få politisk støtte. Opposisjonen vil bruke mer oljepenger for å finansiere skattekutt eller investeringer i næringsliv og forsvar. Næringslivet ønsker mer statlig støtte og subsidier, særlig i omstillingsprosjekter. Offentlig sektor vokser fordi det er politisk enklere å ansette flere enn å gjennomføre reformer.

Dette skaper en ond sirkel: Alle trekker i retning av økt oljepengebruk, fordi det er kortsiktig fordelaktig – men langsiktig undergraver det fondets verdi.

Norge er ikke det første landet som har stått overfor en slik utfordring. Andre ressursrike land har håndtert sine fond på ulike måter:

Chile har en regel som tvinger staten til å spare penger i gode tider og bruke mer i dårlige tider. Dette sikrer at de ikke blir avhengige av ressurspenger, på samme måte som Norge.

Kuwaits suverene fond bruker en større andel av sine midler på investeringer i næringsutvikling, energiomstilling og forskning – noe Norge fortsatt gjør i begrenset grad.

De forente arabiske emiratene har brukt sitt oljefond aktivt til å bygge nye industrier, som kunstig intelligens, romfart og høyteknologi. Norge har langt mer kapital, men langt mindre strategisk bruk av den.

I Canada brukes naturressursfond til å gi insentiver for investeringer i ny teknologi og oppstartsbedrifter. Dette har bidratt til en sterk teknologisektor, særlig i byer som Toronto og Vancouver.

Hva har Norge gjort? Vi har en av verdens mest konservative fondspolitikker, men samtidig en høy oljepengebruk. Resultatet er at vi er svært gode til å spare, men dårlige til å skape.

For å unngå at oljepengebruken sakte, men sikkert uthuler fondets verdi, må vi endre strategien vår.

For det første må vi gjøre det politisk kostbart å bruke mer enn 3 prosent. En mulighet er å lovfeste at handlingsregelen ikke kan brytes uten bredt flertall i Stortinget. Dette vil redusere politiske fristelser til å bruke oljepenger som en kortsiktig løsning.

For det andre må vi øke investeringene i fremtidig verdiskaping. En større andel av oljepengene bør brukes på forskning, teknologi og infrastruktur som skaper nye inntektsstrømmer. Hvis vi hadde brukt bare 10 prosent mer av oljepengene på innovasjon, kunne vi skapt tusenvis av arbeidsplasser i fremvoksende sektorer.

For det tredje må vi tenke mer strategisk om fondets rolle. I stedet for å bruke fondet passivt til å kjøpe internasjonale aksjer, kunne vi kanalisert mer midler til norske vekstbedrifter, energiteknologi og digital infrastruktur – slik andre land har gjort.

Norge har en unik økonomisk fordel, men vi forvalter den som om fremtiden aldri kommer. Oljefondet er ikke et vanlig budsjettverktøy, det er en strategisk ressurs som må brukes med varsomhet.

Den virkelige testen er ikke hvor mye vi kan spare, men hvor smart vi kan investere.