Krisene vi ikke bryr oss om

I fjor trengte 360 millioner mennesker bistand for å overleve. Ifølge FNs anslag ble mindre enn halvparten av behovene finansiert, den laveste andelen på mange år. Og det er bare starten på problemene. I tillegg til at nivået på finansieringen er for lavt, er fordelingen av midlene grovt urettferdig.

Ifølge en nylig rapport fra Flyktninghjelpen blir konflikter i det globale sør systematisk ignorert av givere i nord. Av verdens ti mest neglisjerte flyktningkriser er alle utenom én i Afrika.

En av dem, og verdens største flyktningkrise, er i Sudan. Der er situasjonen desperat. Mødre mater barna sine med jord og blader, og 25 millioner mennesker har behov for humanitær hjelp. Ifølge den nederlandske tankesmien Clingendael risikerer 2,5 millioner mennesker å dø av sult før oktober.

Den mest neglisjerte flyktningkrisen finner vi imidlertid i Burkina Faso. I nesten et tiår har radikale opprørere angrepet både sivile og militære mål. Hele to millioner mennesker er avskåret fra omverdenen og har liten eller ingen tilgang på humanitær hjelp. Dette er en grusom situasjon, for like mange mennesker som i Gaza. Likevel er det lite eller ingen oppmerksomhet rundt at det skjer.

Ifølge FN fikk Burkina Faso bare dekket 39 prosent av behovet for humanitær bistand i fjor. Nær alle de neglisjerte krisene fikk under femti prosent. Minst av alle fikk Honduras, med kun 16 prosent. På samme tid fikk Ukraina 73 prosent av sine anslåtte behov finansiert, og Gaza 100 prosent. Selv om sistnevnte er positivt i seg selv, er det også et grovt eksempel på verdens urettferdige prioritering.

Den ekstreme skjevfordelingen skyldes i all hovedsak vestlige giverland sine prioriteringer, og er vanskelig å forsvare. At to kriser på den nordlige halvkule får så mye mer støtte og oppmerksomhet enn lignende krisene i det globale sør, er en ubehagelig innsikt i våre politiske prioriteringer. Synes politikerne våre dette er ok?

‍

Over halvparten av alle lavinntektsland har høy risiko for å havne i, eller er allerede i, en gjeldskrise.

‍

Da krigen i Ukraina brøt ut, skjøt verdens korn- og råvarepriser i været, med ringvirkninger for folk i hele verden. Og mest av alt for de i verden som har minst.

Selv etter store prisfall i år, er internasjonale matpriser fremdeles 25 prosent høyere enn snittet i årene før pandemien, ifølge Verdensbanken. To år med enda høyere priser har bunnskrapt sparebøssene til fattige folk og land. Det gjør dem ekstra sårbare nå. Ifølge IMF har over halvparten av alle lavinntektsland høy risiko for å havne i, eller er allerede i, en gjeldskrise.

Som konsekvens av dette ble Stortinget i fjor enige om at Ukraina-pakken skulle inkludere en ekstraordinær bevilgning til land sør, der krigens ringvirkninger fikk store menneskelige konsekvenser. Dette på toppen av ordinær bistand. Stortinget la også til grunn at denne støtten skulle gjentas senere år, om situasjonen vedvarte. Det har den gjort. Likevel gjør ikke regjeringen noe.

‍

Forrige uke gikk lederne av 15 norske sivilsamfunnsorganisasjoner ut i VG med oppfordring til politikerne, og statsministeren spesielt. De har ikke svart. Enigheten fra i fjor bør følges opp, med en ny ekstraordinær bevilgning til de rammede i sør. Nå bør Stortinget ta ansvar.

‍