Harvard må gjenfinne sine idealer

Donald Trump har gått til angrep på de amerikanske eliteuniversitetene og spesielt Harvard. En fryktkultur har spredt seg på campus. Under hånden hører jeg at norske studenter ikke tør å uttale seg til norske aviser eller på sosiale medier i frykt for å bli sendt hjem eller fengslet.

Nå starter kampen om historien. For hva forklarer Trumps framferd? Er presidenten i ferd med å tilrane seg makt ved å ødelegge uavhengige maktsentra, eller er det, som den amerikanske høyresiden sier, en nødvendig opprydning etter at Harvard forlot veritas til fordel for venstreradikalismen?

Kjetil Rolness gir et saftig forsvar for den amerikanske høyresidens forklaring. Harvard diskriminerer, knebler og gir etter for radikale studentaktivister, inspirert av en marginal akademisk teori kalt kritisk raseteori.

Fortellingen er outrert, men grunnet i reelleproblemer. Det som bekymrer meg mest er imidlertid at fortellingen om det som gikk galt tvinger oss over i den liberalistiske grøften; at vi forkaster de gode, sosialliberale argumentene for å legge til rette for trygge arenaer for læring og meningsutveksling.

Ta fire av Rolness’ anklager mot Harvard. Den jødiske minoriteten føler seg ikke beskyttet mot antisemittisme. Mange asiatiske studenter mener opptaksprosessen er diskriminerende. Studenter og ansatte, spesielt de konservative, tør ikke diskutere kontroversielle spørsmål. En biologilærer forlot Harvard etter manglende støtte fra institusjonen da studentene snudde seg mot henne etter at hun på Fox News sa det bare var to biologiske kjønn.

I Rolness’ og den amerikanske høyresidens fortelling, er dette noe mer enn enkeltstående eksempler på ting som har gått galt på Harvard; det er en del av en større fortelling om hvordan venstreorientert tankegods har korrumpert institusjonen.

I den rådende ideologien på venstresiden er det tilsynelatende greit om mennesker lenger ned i offerhierarkiet ofres av hensyn til sosial rettferdighet. Studentene vil beskytte palestinerne på Gaza, men bryr seg ikke om at den jødiske minoriteten føler seg truet. Studenter med asiatisk bakgrunn må tre til siden for å kvotere inn flere svarte studenter. Konservative studenter må holde kjeft for å ikke skade skeive og svarte med støtende ytringer. Det samme må biologilærere for ikke å ekskludere transpersoner.

Fortellingen er for enkel, det er for eksempel langt fra åpenbart at asiater blir diskriminert mot, men den har et poeng. Jeg kan også forstå at det frister å gi opp forsøket på å beskytte sårbare grupper og heller slutte seg til formell likebehandling og verdier som ytringsfrihet og akademisk frihet: Fjern kvoteringer ved opptak til høyere utdanning, beskytt alle individers rett til å ytre seg og stå opp for de ansattes akademiske frihet mot studenters krav om at ansatte må miste jobben fordi de ikke føler seg «trygge».

Det høres tilforlatelig ut, men det holder ikke. Mye av grunnen til at den jødiske minoriteten ikke føler seg trygge, er palestinaaktivistenes oppfordring til å «globalisere intifadaen» og slippe palestinerne fri «from the river to the sea», som av flere tolkes som en oppfordring til folkemord på jødene.

Men merk at dette er en analyse vi ofte forbinder med den radikale venstresiden: at ytringer kan skade og gjøre ytringsrommet til minoriteter mindre, uavhengig av mottakers intensjon eller ytringens åpenbare meningsinnhold.

Skal en beskytte friheten og tryggheten til jødiske minoriteter på campus, holder det ikke å si at ytringsfriheten alltid må råde. En må tilsynelatende legge begrensninger på hvilke slagord demonstrantene kan bruke for at jødiske studenter skal føle seg trygge på campus.

På lengre sikt er forsoningstiltak nødvendig. Også dette fordrer å ta noen triks ut av arbeidet som den amerikanske høyresiden misliker sterkt, nemlig mangfold, inkludering og likestilling (DEI). Trolig trenger institusjonen å legge til rette for trygge ytringsrom og respektfull dialog, så vel som å gjøre palestinaaktivistene bevisste på konsekvensene av ytringene deres.

Heller ikke studentenes manglende trygghet i å uttrykke kontroversielle meninger kan løses ved å insistere på at alle har rett til å ytre seg. At studenter ikke føler seg trygge til å uttrykke kontroversielle synspunkt kan selvfølgelig til dels forklares av at studentaktivister er villig til å sanksjonere det de oppfatter som «skadelige» meninger. Men problemet er mer allment enn det.

Alle mennesker er sensitive til gruppedynamikk og de andres blikk. Alle som har vært lærere vet godt at tilstedeværelsen av liberale rettigheter ikke er nok for at folk skal føle seg trygge til å uttrykke sine meninger. Å gi noen ytringsfrihet er ikke det samme som å gi dem ytringsmot.

Dette burde de som kritiserer studentene for å være snøflak være de første til å forstå. Du kan nemlig ikke konsistent hevde at studentene både er snøflak som er redd for andres ytringer, og samtidig mene at det at studentene ikke tør å ytre seg om kontroversielle tema betyr at det ikke er ytringsfrihet.

Jeg deler synet at Harvard på flere områder har sviktet i sitt forsvar for grunnleggende akademiske prinsipper. Det gjør også en rekke venstreorienterte akademikere og studenter på Harvard. Men skal institusjonen finne hjem, er ikke svaret å gi opp kvotering og arbeid med inkludering og likestilling. Men arbeidet må forankres i gjennomtenkte sosialliberale prinsipper, ikke marginale teorier om kritisk raseteori.