Barndommens lovløshet

Er barn dømt til å leve med mobbing, vold og andre ubehagelige opplevelser? En scene fra Andrev Waldens «Jævla menn» har fått meg til å drømme om et annet samfunn der barna er beskyttet gjennom institusjoner som tar vare på dem på en bedre måte enn barnehagen og skolen gjør i dag.

Walden forteller om en episode hvor han som liten er ute med sin nye, kule BMX-sykkel. Han har laget hopp i sandkassa og hopper og skrenser, med et lite håp om at noen vil få med seg hvilke fantastiske ferdigheter han demonstrerer. Det ønsket skal han angre på. Tre barn er nemlig på vei, med andre hensikter enn å la seg begeistre. Som selvoppnevnte ivaretakere av lov og orden, krever de at sanda må tilbake til sin originale tilstand, av hensyn til barna som skal leke der morgenen etter.

Det er ikke noe tvil om den egentlige hensikten. Lille Andrev forstår at de bare gjør det for å nedverdige ham; de søker gleden i å tvinge noen andre til å gjøre noe bare fordi de kan. Andrev kaster seg på sykkelen med vokterne på slep. Men når han døra hjemme fomler han med nøklene og angriperne får tak i ham. To holder og en slår.

Denne scenen fikk meg til å tenke tilbake på barndommens sårbarhet og voldelighet. Lignende scenarioer spiller seg ut for mange barn. Jeg tenker ikke bare på mobbing, gjentatt trakassering, som ifølge Utdanningsdirektoratet rammer 1 av 10 barn. Barndommens lovløshet i form av slag, plaging, ekskludering og generell utrygghet rammer mange flere, selv om det ikke alltid regnes som mobbing.

Én mulig forklaring på mobbing og vold blant barn er at barn ikke har utviklet tilstrekkelig konsekvensforståelse. Det kunne forklart hvorfor det er mer mobbing på barneskolen enn videregående.

Men jeg tror en viktigere grunn, er at barna lever i en mye mer lovløs verden enn vår egen. Mange barn som plager andre barn, gjør det fordi de vet at hvis de ikke blir med, er det dem selv som står for tur.

Det som gjør voksne relativt fredelige, er ikke vår klokskap, men at vi har institusjoner som beskytter oss mot overgripere. Politi og domstoler trenger bare å gripe inn i særskilte tilfeller, men vissheten om at lovene og reglene er der for å beskytte oss, gjør oss fredeligere.

«Nasty, brutish, and short», var den britiske 1600-tallsfilosofen Thomas Hobbes’ beskrivelse av lovløsheten som preger samfunn uten en rettsorden. En nevneverdig del av Hobbes’ analyse er at volden opptrer selv om alle ønsker fred. I frykt for at naboen skal ta oss på vårt mest sårbare, går vi til angrep først for å beskytte oss selv. I spillteorien er dette fenomenet kjent som den hobbesianske fellen.

Om vi skal leve i fred med naboen trenger vi en Leviathan, et effektivt voldsmonopol, som overholder lover og regler. Det trenger også barna.

SMisforstå meg rett. Det jeg ønsker er ikke mer kontroll fra skole og barnehage. Barna lever allerede gjennominstitusjonaliserte liv.

Institusjonene greier ikke ta knekken på barndommens lovløshet. Alle barn vet at voksne ikke får med seg alt som skjer og bare i begrenset grad greier å forhindre uønsket atferd. Uansett hvor mange antimobbe-kampanjer de voksne initierer, vet de unge at de er overlatt til seg selv.

Det er ikke åpenbart at sterkere institusjoner er svaret. Skolen er stedet der mye av plagingen finner sted og hvor barna ikke har annet valg enn å komme tilbake, dag etter dag. Institusjoner kan være tyranniske, noe Ole Martin Moen beskriver godt i boka «Skolens omsorgssvikt».

Jeg ønsker meg heller ikke flere elevråd og prosesser for medvirkning. Mange forsøk på å gjøre barnehage og skole mer sensitiv overfor barnas interesser og å sikre dem reell medbestemmelse i institusjonene de er en del av, er gode, men jeg drømmer om noe mer radikalt.

Det jeg drømmer om er lover for og av barna. Barn er allerede med i protodemokratiske prosesser. Men skal disse være effektive må lovene håndheves av barna selv og ikke minst bli laget i visshet om at barna skal håndheve sine egne regler. At barna har «skin in the game», at noe står på spill i utformingen av reglene, er essensielt.

Hvis barna må ta ansvar for egen orden og finne gjennomsiktige måter å straffe lovbrytere, myndiggjøres barna til å håndtere bøllete atferd når det opptrer. Det vil gjøre håndhevelsen mer effektiv, siden barna som ikke ønsker dårlig atferd vil alltid overgå de som ønsker det. Det vil også være mer effektivt sammenlignet med dagens modell, siden det er mange flere barn enn voksne.

En bekymring er at dette vil lede til fluenes herre, men som Rutger Bregman viser i boka «Humankind» har virkeligheten lysere fortellinger å by på, om barns evne til å leve i harmoni hvis de må lage og håndheve sine egne regler.

Det må selvfølgelig være grenser for hvilke straffemetoder barna kan lage. Skal jeg rådgi barna vil jeg foreslå konfliktråd framfor fengsel og dødsstraff.

Men hvis lovløsheten driver mye av den ugagn vi ser blant barn, bør vi ikke forvente drakoniske lover og straffemetoder. Vi bør være forsiktig med å trekke forhastede slutninger om barnas natur fra et liv i en lovløs tilværelse.

Det er på tide at vi hjelper barna ut av lovløshetens harde kår, kanskje ved selv å tre til side og la barna ordne det selv.

‍