Norges Bank bør sette karbonprisen

Våre politiske myndigheter har forpliktet seg til å kutte 90–95 prosent av utslippene våre fra 1990, men karbonprisen er altfor lav til å oppnå målet. Misforholdet mellom ambisjoner og virkemidler er dårlig klimapolitikk. Det er også et demokratisk problem. En enkel, men effektiv, løsning er å gi en selvstendig fagetat myndighet til å sette karbonprisen i tråd med vedtatte klimamål, slik Norges Bank har myndighet til å sette renten i tråd med inflasjonsmålet.

Karbonprisen er det mest sentrale klimapolitiske virkemiddelet vi har. Den fører til effektive og skånsomme kutt i utslipp, gir bedre konkurransevilkår for fornybar energi, og skatteinntekter som kan brukes til å fremme klimaomstillingen.

Men karbonprisen har også en pris i form av økte kostnader for næringsliv og økte priser for forbrukerne. Den kortsiktige politiske gevinsten av å holde karbonprisen lav trumfer derfor hensynet til å nå våre langsiktige målsettinger.

Hvordan kan vi få en karbonpris som samsvarer med klimamålene? Her kan vi lære av inflasjonsstyringen. For å sikre stabil prisvekst har politikerne gitt fra seg makten til å styre renten til Norges Bank. Det er nemlig alltid fristende for det sittende flertallet å redusere renten for å blidgjøre velgerne og det kan være fryktelig upopulært å kutte i folks kjøpekraft når prisene stiger. Siden Norges Bank ikke er på valg, kan de ta kortsiktig upopulære valg for å sikre tverrpolitiske mål.

Samme modell kunne passet for karbonprisen. Politikernes jobb ville være å sette målsettingene. Norges Bank eller en annen uavhengig fagetat kunne styrt karbonprisen for å sikre at målene blir mer enn tomme løfter.

Dette ville sikret bedre samsvar mellom ambisjoner og virkemidler, slik Klimautvalget nylig etterspurte. Det ville også styrket den grønne omstillingen. Slik Norges Bank sikrer forutsigbarhet for næringsliv og borgere ved å annonsere rentebanen, kunne fagetaten gjort det samme for karbonprisbanen. Forutsigbarhet er alfa og omega for å få til den grønne omstillingen. Hvis næringslivet visste at karbonprisen ville øke og hvor mye den er forventet å øke, ville det vært bedriftsøkonomisk lønnsomt å innføre flere kostbare tiltak i dag for å kutte utslipp.

Noen vil hevde at det er udemokratisk å gi fra seg karbonprisen til et organ som ikke er folkevalgt. Men så lenge Stortinget setter klimamålene og gir myndigheten til etaten, er folkesuvereniteten ivaretatt. De folkevalgte vil også beholde en rekke klimapolitiske virkemidler, som å investere mer i forskning og utvikling, finansiere grønn omstilling i andre land og inngå internasjonale avtaler.

Å binde seg til masten kan også styrke demokratiet. En måte å forstå dagens sprik mellom målsettinger og virkemidler, er at politikerne og velgere sliter med å ta grepene de vet er nødvendig for å nå våre langsiktige målsettinger. Slik vi sliter med å kutte ut den kaloririke maten tross målet om å gå ned noen kilo, fristes vi til å prioritere lave priser i dag selv om det går på bekostning av viktigere mål. Det å gi en uavhengig etat kontrollen over karbonprisen vil derfor bedre realisere det politiske flertallets ønsker enn dagens modell.

En annen bekymring er at den høye karbonprisen som vil følge når fagetaten forsøker å nå klimamålene vil påføre næringslivet og forbrukere for store kostnader. Men dette vil i så fall vise at klimamålene er urealistiske og tvinge frem en nytenkning om klimamålene. Det vil gjøre politikken mer realistisk, styrke den offentlige samtalen og demokratiet.

Ved å gi fra seg karbonprisen vil politikerne tvinges til å ta i bruk andre virkemidler for å få folket med på klimaomstillingen. For eksempel kan inntektene fra karbonprisen brukes til å redusere samfunnsøkonomisk ugunstige skatter og avgifter, eller en kan dele ut en lik sum til alle borgere i form av en borgerlønn. Det kunne sikret økt folkelig støtte til høyere karbonpriser og gjøre det mulig for folk å gå i pluss økonomisk ved å ikke kjøpe varer med høy karbonpris.

Det er ikke åpenbart hvilken etat som kan skikke et slikt ansvar. Mye taler for at Norges Bank rentekomité bør få følge av en karbonpriskomité. Sentralbanken har legitimiteten og den fagøkonomiske kompetansen. Men andre hensyn taler mot. Kanskje vi rett og slett trenger en ny institusjon med solid klimaøkonomisk kompetanse.

Skal vi løse klimaproblemet trenger vi institusjonelle reformer som sikrer mer langsiktig politisk styring. Å gi en uavhengig etat makten til å styre karbonprisen i tråd med de nasjonale klimamålene, er virkemiddelet vi trenger.

‍

‍