Fagforening for data

Daglig gir du bort verdifulle data i bytte mot sosiale medier som du ikke engang liker. Samtidig forsøker de samme selskapene å lage KI-systemer som skal ta over jobben din, kanskje trent på akkurat dine data. Vi kan få til bedre om vi bygger en reell motmakt til selskapene.

Forestill deg en digital fremtid hvor du er i kontroll. Du tilbys digitale tjenester og sosiale medier som gir deg det du faktisk ønsker, fremfor det algoritmene tror vil få deg til å sveipe lengst mulig. Hvis KI-økonomien virkelig tar av, slik enkelte forutser, blir du ikke stående igjen uten arbeid og inntekt. KI-selskapene betaler nemlig en klekkelig sum for dataene de leier av deg for å trene KI-modellene sine.

For å realisere denne utopien trenger vi organisasjoner som endrer maktforholdene i den digitale økonomien. Vi trenger fagforeninger for data.

Slik ville foreningene fungere: En melder seg inn for en rimelig sum – kanskje 300 kroner i året. Foreningen får fullmakt til å forhandle om bruken av dataene dine, og andres, så lenge det er i medlemmenes interesse.

I stedet for å bytte dataene mot tilgang på tjenester eller selge dem, leies de ut for bestemte formål og tidsperioder. Selskap og offentlige etater får tilgang, men eierskapet forblir hos medlemmene og kan trekkes tilbake hvis vilkårene ikke innfris.

En dataforening vil ha råd til å ansette eksperter innen jus og teknologi for å ivareta medlemmenes interesser. I dag står vi alene i møte med selskapene og må ta til takke med vilkårene som tilbys for å få tilgang på sosiale medier og Google Maps. Når foreningen forhandler på vegne av mange, vil vi kunne kreve vår rett, ikke bare akseptere cookies.

Ulike foreninger vil konkurrere om medlemmer og tilby ulike profiler. Noen vil være mer restriktiv i sin deling av data for å sikre maksimalt personvern. Andre vil dele mer data for å sikre mest mulig kompensasjon. Noen vil spesialisere seg på å tilby produksjon av høykvalitetsdata. Slik får folk friheten til å velge.

Ordningen vil skape store verdier for samfunnet som helhet ved å sikre flere selskaper og etater tilgang på viktig data. I dag har selskapene som sitter på dataene i mange situasjoner en økonomisk interesse av å nekte andre tilgang. Med det går vi glipp av enorme verdier.

Data er et ikke-rivaliserende gode – min databruk hindrer ikke din bruk av samme data. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv bør vi derfor legge til rette for mest mulig deling av data. Datafagforeningene vil fasilitere en slik spredning. Det er i ethvert medlems økonomiske egeninteresse at så mange som mulig bruker dataene så lenge de er villige til å betale for dem.

En utfordring er at dataforeningene bare vil virke dersom man organiserer mange nok medlemmer. Hvis selskapene kan få nok data fra ikke-medlemmer, vil det undergrave foreningenes eksistensgrunnlag.

Hvis folk tenker på lommeboken og kontroll meg egne data, bør svaret være enkelt. Det er bedre å hevde sin rett gjennom medlemskap enn å stå utenfor med luen i hånden. Jo større verdier som skapes i den digitale økonomien, jo større verdier vil dataforeninger generere for medlemmene sine.

I starten bør likevel myndighetene vurdere å belønne de som blir med i foreningene. På lang sikt vil dette uansett lønne seg for samfunnet. Mens Norge og andre land sliter med å skattlegge de store teknologiselskapene, vil inntektene fra data og mer produktive selskaper skape store skatteinntekter.

Et større problem er konkurransen mellom land. Hvis Norge er det eneste landet som organiserer seg, risikerer vi at selskapene vil unngå Norge og heller skaffe data fra uorganiserte land. Dette er en utfordring som krever internasjonal koordinering. Dataforeninger er et mye bedre prosjekt for EU enn GDPR-lovgivning, som leder til cookie fatigue.

Dataforeninger vil også være en forsikring mot arbeidsledigheten som kan følge av transformativ KI. I den grad selskapene greier å skape kunstig, generell intelligens, vil det være fordi de er trente på våre data. Med dataforeninger vil alle kunne sikres en del av KI-kaken.

Den digitale økonomien har lenge vært et ville vesten hvor den sterkeste vinner. Det er på tide at folk flest utgjør en motmakt mot konsentrerte interesser. Hver ny æra trenger nye institusjoner. Fagforeningene har ikke utspilt sin rolle. De trenger bare nytt innhold.