Varsellampene blinker knallrødt for EØS

I møte med vår tids geopolitiske utfordringer utarbeider EU stadig mer sektorovergripende og helhetlig regelverk. Politikkområder veves sammen, og skillelinjene mellom klima, handel og industripolitikk viskes ut. Så langt klarer ikke Norge å holde tritt.

Det er ikke uvanlig at ny EU-lovgivning regulerer både det indre marked og fremmer andre målsetninger. Flere initiativer rettet mot det indre marked berører felt som i utgangspunktet faller utenfor EØS-avtalen, som handelspolitikk og sikkerhet. Det gjør det desto mer krevende å avklare hva som er Norges forpliktelser etter EØS-avtalen, og hva som er EUs forpliktelser overfor oss.

Rapporten «Much more than a market», ført i pennen av Italias tidligere statsminister Enrico Letta i 2024, advarer mot at utviklingen i EU kan føre til utilsiktede barrierer mot EØS-landene. En EFTA-arbeidsgruppe har uttrykt tilsvarende bekymringer, særlig med vekt på risikoen for fragmentering i det indre markedet og at land som Norge potensielt kan bli behandlet som tredjeland.

Det grunnleggende formålet med EØS-avtalen står med andre ord i fare. Varsellampene bør blinke knallrødt.

EUs karbongrensejusteringsmekanisme (CBAM), som masteroppgaven min om rettslige kriterier for EØS-relevans tok utgangspunkt i, er illustrerende for utviklingen med sektorovergripende lovgivning fra EU.

Virkemiddelet ble introdusert som del av pakken «Klar for 55». CBAM har et uttalt klimaformål, nemlig å forhindre karbonlekkasje. Importører av sement, stål, aluminium, gjødsel, hydrogen og elektrisitet produsert utenfor Europa betaler en avgift tilsvarende EUs karbonpris slik at de konkurrerer på like vilkår.

Europakommisjonen har merket forordningen som EØS-relevant. Norge, derimot, vurderer det annerledes.

Norske myndigheter legger til grunn at rettsakten ikke er EØS-relevant grunnet fordi den berører handel med tredjeland. Men en slik forståelse av EØS-relevans bør trekkes i tvil. Både fordi det fremstår lite konsistent med tidligere praksis fra Norges side og harmonerer dårlig med EUs videre utvikling.

Interessant nok, har regjeringen, på tross av manglende EØS-relevans, besluttet at Norge skal innlemme CBAM i EØS-avtalens protokoll 31 om frivillig samarbeid. De mener at vi ikke er forpliktet til å innlemme karbontollen, men at vi bør gjøre det uansett.

Den samme løsningen er benyttet for den såkalte «klimaavtalen med EU». I stedet for å ta inn EUs mest sentrale klimalovgivning i de ordinære vedleggene til EØS-avtalen, har norske politikere innlemmet EUs regelverk for skog og arealbruk (LULUCF), i innsatsfordelingssystemet (ESR), og i deler av EUs klimastyring, for perioden 2021 til 2030, i tilsvarende del av avtalen som hjemler samarbeid som ikke følger av EØS-avtalen.

Men hvor reell er denne grensedragningen? Om Norge «frivillig» innlemmer EU-lovgivning som i realiteten utvider samarbeidet vårt med EU uten at myndighetene vil innrømme det, er det under et temmelig falskt narrespill om såkalt «selvråderett».

Jeg er bekymret for at holdningen vi viser overfor Europa, preges av naivitet. Det ser vi konturene av med den varslede tollen mot norsk stål.

Å bero på godvilje fra Brussel er hverken betryggende eller forutsigbart for Norges utenrikspolitiske interesser. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste ved å ikke avklare rammene for EØS-samarbeidet tydeligere.

I arbeidet mot «åpen strategisk autonomi» vil EU redusere avhengigheten av tredjeland for ressurser som energi, teknologi og råmaterialer. I praksis blir det et tydeligere skille mellom land som er innenfor og utenfor samarbeidsområdene til EU. Det kan få konsekvenser for EØS.

Synet på det indre markedet utvides løpende i EU. Det er en betydelig utfordring dersom Norge ikke deler den samme forståelsen.

CBAM er et typetilfelle for sektorovergripende lovgivning med omtvistet EØS-relevans, men ikke unikt. Flere rettsakter fremover vil reise tvil om hvor grensen for EØS-avtalens saklige virkeområde går.

Spørsmålet om hvordan ny sektorovergripende lovgivning fra EU sammenfaller med våre forpliktelser til å innlemme EØS-relevant lovgivning etter det som er vår viktigste og mest omfattende avtale, er helt avgjørende for den videre utviklingen av vårt samarbeid med Europa. Det er et alvor norske politikere i større grad må ta innover seg.

‍