Skatt på lidelse

Skattekommisjonen har akkurat gitt sine pragmatiske svar på spørsmålet om hvordan skattesystemet bør se ut. Men økonomisk teori har mer å by på enn noen marginale endringer på eksisterende skatter. En av de største manglene i dagens skattesystem er fraværet av skatt på dårlig dyrevelferd: en skatt på lidelse.

I motsetning til hva mange tror, er ikke skattens funksjon å skaffe staten penger, men å vri økonomisk aktivitet i mer samfunnsnyttig retning – og det på to måter.

Det viktigste er å flytte forbruk fra hus, konsum, reiser og andre ting individer bruker inntekten på, til barnehager, pensjoner, sykehus, veier og alt annet vi finansierer i fellesskap. Skatter flytter ikke bare forbruk, det gjør også at individer endrer atferd. Mer spesifikt gjør de mindre av det de hadde lyst til å gjøre i fravær av skatten. Folk jobber mindre hvis arbeidsinntekten skattes og investerer mindre hvis selskaper skattes.

Bak ønsket om å gjøre skattesystemet nøytralt ligger en tilsynelatende rimelig idé. At folk flest får det best om de får gjøre det de har lyst til å gjøre, når alle forsøker å gjøre det som er best for seg.

Men dette kan umulig stemme i alle tilfeller. Ikke all pengebruk er like god. Å kjøpe bleier og sunn mat til barn er tilsynelatende en bedre bruk av pengene enn en femte flaske gin, selv om begge er uttrykk for individers valg.

Det finnes både formynderske og moralistiske begrunnelser for å pålegge såkalte «sin taxes», altså skatter på syndige eller umoralske aktiviteter. Overdreven konsum av fet mat, alkohol, røyk, gambling, kosmetiske inngrep og prostitusjon er alle eksempler på aktiviteter som et fellesskap kan ønske å skattlegge for å motivere individer til et dydigere liv.

Det høres kanskje formyndersk ut. Men merk at skatter er en mindre inngripende måte å redusere uønsket atferd på enn forbud. I tråd med denne logikken kunne et forbud mot prostitusjon og rusmidler kanskje vært erstattet med tilstrekkelig høye skatter.

Den viktigste begrunnelsen for målrettede skatter er å beskytte tredjeparter mot skade. Det mest kjente eksempelet er CO2-avgiften, som skal bidra til å redusere utslipp av CO₂ for å unngå skader på nåværende og fremtidige generasjoner.

Når en aktivitet har store tredjepartsskader, brytes forutsetningen bak det frie markedet; at frivillig markedsaktivitet leder til mer velferd. Det kan være bra for både produsenten å selge og konsumenten å kjøpe varer som produserer CO₂. Men det kan likevel være negativt i sum når vi regner med alle tredjepartene som berøres.

En skatt må derfor på plass for å forhindre at aktiviteten skaper mer skade enn velferd.

Et eksempel på en vare som skaper mer skade enn optimalt er rødt kjøtt. Landbruket er i dag unntatt karbonskatter, samtidig som kjøttproduksjon er heftig subsidiert. Å redusere ens forbruk av rødt kjøtt er en av de mest effektive måtene for folk å kutte utslipp på, ifølge Miljøverndirektoratets beregninger. En karbonskatt på rødt kjøtt ville derfor ha bidratt til mer velferd.

Men en skatt på rødt kjøtt tar ikke hensyn til dyra selv. Hvis vi skal lage et best mulig skattesystem for alle, kan vi ikke se bort fra konsekvensene det har på dyra som berøres av handlingene våre.

Kyr er trolig blant de dyrene i norsk landbruk som lever best liv, men har høye karbonutslipp. Gris, kylling og oppdrettslaks har lavere utslipp, men lever langt verre liv. Hvis vi innførte karbonskatt på kjøtt ville det trolig vridd folks forbruk mot dyr som lider mer. Det gir mindre velferd.

Vi trenger ikke gi opp ideen for det. En måte å unngå en for stor vridning fra ku til laks ville være å også skattlegge dårlig dyrevelferd. Logikken er den samme som med karbonskatten. Hver gang du kjøper billig laks til middag, er det bra for deg og fiskeoppdretteren, men dårlig for laksen. Med en skatt på lidelse og død, vil fiskeoppdretteren gjøre mindre av det som skattes, altså mindre lidelse og død.

En skatt på dyrs lidelse må derfor til for å sikre at forbruket vårt ikke fører til mer skade enn nødvendig. Det kan høres merkelig ut. Men faktisk anerkjenner skattekommisjonen denne muligheten. I en bisetning nevner de dyrevelferd som en negativ ekstern kostnad som kan dempes med skatt.

Også regjeringen har innsett kraften i en skatt på lidelse. I løpet av høsten skal regjeringen fremme forslag til en tapsavgift for oppdrettsnæringen, for å bedre velferden til oppdrettslaksen. Høy dødelighet er en indikator på dårlig dyrevelferd. Med en substansiell skatt på tapt fisk, ville det kunne gi store forbedringer i livene til fisken i fangenskap.

Dette lærer oss noe viktig. Ikke alle vridende skatter er dårlige. Og en skatt som endrer eller reduserer aktivitetsnivået i en næring kan være til det beste. Når en næring skaper store skader på mennesker, dyr og natur, er det ønskelig at næringen enten slutter med det eller at vi bruker samfunnets knappe ressurser på en annen måte.

Det er ikke tallene på bedriftenes bunnlinje som teller til slutt, men velferden til alle som berøres av handlingene våre. Og det er velferden skattesystemet må styres inn mot.