Norges blindsone under vann

Samfunn ignorerer ofte grusomheten i egne praksiser mens de pågår. Først i ettertid ble urett som slaveri eller tvangssterilisering erkjent. Slike handlinger kan fortsette når verdien til dem som rammes overses. Skal vi avsløre dagens moralske blindsoner, må vi se etter tilsvarende mønstre: handlinger vi umiddelbart ville fordømt dersom de rammet individer vi føler mer omsorg for.
Én praksis vi vil se tilbake på med skam, er måten vi behandler produksjonsdyr på. Vi påfører dem lidelser vi aldri ville akseptert for kjæledyr. I Norge, som produserer rundt halvparten av verdens oppdrettslaks, bør vi spesielt reflektere over hvordan vi behandler fisk.

Matfisken

Når nordmenn diskuterer dyrevelferd, handler det om griser som halekuperes eller kuer i bås. Fisk diskuteres sjeldnere, selv om 92 % av alle produksjonsdyr i Norge er laks. Hele bestanden av norske kyr er under én million, mens det bare i matfiskfasen dør rundt 60 ganger så mange oppdrettslaks i året uten å nå slakt.
Vi blir oppfordret til å spise laks av hensyn til helsen, men laksen selv lider av sykdommer og lakselus. Sistnevnte problem forsøker man å løse med behandlinger som termisk avlusing, der laksen utsettes for så varmt vann at den kan få panikkanfall og i verste fall hjertestans. Det er med andre ord langt mellom praksis og norsk lov, hvor det står at fisken skal beskyttes mot unødige påkjenninger og belastninger. Laksens død og smerte er lydløs. Men om laks skrek når den hadde vondt, ville fjordene hyle som sirener – og vi ville ikke kunne overse lidelsen.

Settefisken

Den som følger laksenæringen tett, har lest om de «60 millioner laks» som dør av infiserte sår, stress og andre årsaker. Det er et enormt tall.
Selv denne statistikken underslår imidlertid grovt de faktiske tapene. Før laksen settes i sjøen, tilbringer den 9–16 måneder i settefiskanlegg. Her lever fisken tett, i varmt vann og med kunstig lys for å få fart på veksten. I denne fasen dør nesten 60 millioner settefisk og ytterligere 80 millioner blir «destruert». Teller man med disse tapene som vanligvis overses, dør altså hele 200 millioner oppdrettslaks i året uten å nå slakt. Det er mer enn 300 ganger det totale antallet hunder i Norge. Deres død ville vært en katastrofe.

Rensefisken

Laksen i settefiskfasen er ikke de eneste fiskene som glemmes. For å få bukt med lakselusen slipper næringen ut leppefisk og rognkjeks som spiser lus. Blant de titalls millionene «rensefisk» som blir satt ut, rapporterer Veterinærinstituttet en dødelighet på rundt 80 %.
Det er ikke rart rensefisken lider. De lever livene sine i et habitat tilpasset laksens vekst, ikke rensefiskens velferd. I den grad vi tenker på disse fiskene i det hele tatt, er det som verktøy for å rense laksen, heller enn dyr med sine egne, verdifulle, liv. I den grad vi tenker på disse fiskene i det hele tatt, er det som verktøy for å rense laksen, heller enn dyr med sine egne, verdifulle, liv. Rensefisken er oppdrettets musefanger. Men hva ville vi tenkt om katten døde nesten hver gang den fanget mus?

Fôrfisken

Bak hvert laksemåltid skjuler det seg dessuten villfisk. Fôrfisk regnes i tonn, ikke i liv, så tallene er usikre, men et globalt anslag sier at rundt 440 små fisk går med for å fôre én oppdrettslaks. Og selv om det globale anslaget ligger betydelig høyere enn norske forhold tilsier, kan vi trygt anta at milliarder av villfanget fisk brukes årlig for å mette norsk lakseoppdrett. Disse fiskene lever riktignok fritt frem til fangst, men dør stort sett uten bedøving under fangsten. Gitt det enorme antallet individer det gjelder, kan fôringen av oppdrettslaks involvere betydelig lidelse.

Det gjøres framskritt. Det brukes i dag langt mindre villfisk per kilo oppdrettslaks enn for noen tiår siden, og flere alternative råvarer kan redusere behovet ytterligere. Den norske regjeringen satser på bærekraftig fôr. Men her må vi være forsiktige: regjeringen definerer bærekraft primært som selvforsyningsgrad og klimapåvirkning. Følger vi kun denne definisjonen, kan vi havne i en ny blindsone: Insektsbasert fôr kan fort framstå som en ideell løsning. Men hva vet vi egentlig om insekters følelsesliv? Å anta at de ikke føler smerte, og ta feil, ville være en større tabbe enn det motsatte.

Ut av blindsonen

Den ferske havbruksmeldingen inneholder vårtegn. Der foreslår regjeringen en avgift på død i oppdrettsnæringen: altså en pris produsenten må betale for hver fisk som går tapt under produksjon. En slik kostnad vil kunne insentivere bedre fiskevelferd og minne oss på fiskens verdi – også når den ellers ville vært gjemt i blindsonen vår.

Dødsavgiften på oppdrettslaks kan bli alarmen som bryter stillheten. Men den dekker langt fra hele verdikjeden.

Kanskje finnes det gode grunner til å behandle produksjonsdyr annerledes enn kjæledyr, fisk annerledes enn pattedyr, og liten fisk annerledes enn voksen laks. Det kan vi imidlertid først hevde etter å ha gransket praksisen nøye. Når rutiner speiler handlinger vi ellers fordømmer, kan vi ikke blindt stole på vanene våre.

‍