Norge henger ikke med

Nylig gikk AI Safety Summit av stabelen i Storbritannia, og Norge var ikke å se. I to dager møttes representanter fra stater, akademiske institusjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner og de fremste KI-selskapene for å diskutere hvordan vi sammen kan redusere risiko fra kraftig KI.

Interessen er stor, og initiativene mange. Storbritannia har startet en omfattende satsing på KI-sikkerhet. Det hvite hus har gitt ut tiltaksliste for KI-risiko. En rekke eksperter og institusjoner har gitt ut rapporter om KI-risiko og forslag til mulige internasjonale samarbeid for å redusere risikoen. Prosessene får knapt mediedekning her til lands, og Norge er intet sted å se i disse prosessene. Det til tross for at mange KI-problemer trenger internasjonal samhandling for å løses.

Utover trusler mot demokratiet som feilinformasjon eller informasjonskrigsføring, ser vi allerede muligheter for misbruk av KI til bioterrorisme eller cyberangrep. Vi ser et kappløp mellom selskaper og stater om å utvikle kraftigst mulige systemer på kortest mulig tid. Som førsteamanuensis Inga Strümke nylig poengterte i en spalte i Aftenposten, er det vanlige folk som vil tape på det.

Vi lever i et historisk øyeblikk for KI-politikk, og vi griper ikke muligheten. Nasjonalt ser regjeringen ut til å våkne, med ny minister for digitalisering og KI, nytt departement og KI-milliard. Nå må vi også se utover.

Norge må delta i de internasjonale prosessene hvor morgendagens reguleringer tar form. Som et minimum burde Norge etablere en global ambassadør for KI og en avdeling for KI i UDs seksjon for global sikkerhet. Et konkret mål må være å utarbeide en klar posisjon på internasjonalt KI-sikkerhet innen FNs Summit for the Future i 2024.