Fra ord til handling: Lokalt ledet utvikling i den norske sivilsamfunnsstøtten

Dette er et sammendrag av notatet - last ned for å lese hele:

Lokalt ledet utvikling fått økende internasjonal og nasjonal oppmerksomhet, både som prinsipp for maktforskyvning og som strategi for å oppnå mer effektiv, bærekraftig og rettferdig bistand. Publikasjoner fra blant annet OECD, ODI, CGD og The Share Trust viser at når lokale aktører får reell beslutningsmakt og kontroll over ressurser, øker treffsikkerheten, relevansen og langsiktigheten i utviklingsarbeidet.  Lokale organisasjoner og nettverk har bedre forståelse av kontekst, behov og politiske realiteter, og er dermed bedre rustet til å skreddersy løsninger som virker – og som varer.

Lokalt ledet utvikling gir økt ansvarlighet overfor lokalsamfunn, styrker sosial inkludering og reduserer transaksjonskostnader sammenlignet med nordlige mellomledd. CGD og Share Trust har blant annet dokumentert at programmer gjennomført av lokale aktører kan være over 30 % mer kostnadseffektive. ODI  fremhever samtidig at mange såkalte «lokaliseringsinitiativer» i praksis viderefører asymmetriske maktforhold, der lokale aktører først og fremst brukes til gjennomføring – ikke til utforming og styring. Reell lokalt ledet utvikling krever derfor et skifte i både finansieringsstrukturer, målesystemer og institusjonelle insentiver – der makt, midler og tillit flyttes ut av nordlige bistandsmiljøer og inn i de samfunnene bistanden er ment å støtte.

Partnerskap og lokal forankring løftes frem i både politikk og praksis, men dagens systemer etterlater lite reell kontroll til lokale aktører. Norge har gitt sin tilslutning gjennom internasjonale forpliktelser, og lokale organisasjoner, nettverk og givere etterspør også endring. Likevel skjer det lite. Lokale organisasjoner får sjelden direkte finansiering, og deres rolle begrenses ofte til gjennomføring av prosjekter definert og styrt av norske aktører – som sitter ofte med både definisjonsmakt, beslutningsmakt og kontroll over ressurser. 

Nesten ingenting av den norske bistanden går direkte til lokale organisasjoner, mens over 9 milliarder NOK kanaliseres gjennom norske frivillige organisasjoner. For OECD totalt kanaliseres over 90 % av midlene til sivilsamfunnet gjennom organisasjoner basert i det globale nord. Denne asymmetrien forsterkes av forvaltningens rigide krav, kortsiktige horisonter og et snevert resultatfokus. En stor andel av pengene som kanaliseres gjennom norske sivilsamfunnsorganisasjoner blir også igjen i Norge (se analyse i vedlegg 1). 

Globale bistandskutt tvinger fram nødvendige endringer i framtidens bistand. Tross store kutt totalt, gir de en mulighet til å rebalansere og flytte en større andel av ressurser og innflytelse til aktører i det globale sør – og til etablere mer likeverdige partnerskap. Det gir også en anledning til å tenke mer radikalt nytt om hvordan norsk sivilsamfunnsstøtte er bygd opp. 

Norad og enkelte organisasjoner har begynt å eksperimentere med alternative samarbeidsformer og støtteordninger, men utviklingen mangler fortsatt politisk forankring og strukturell oppfølging. Særlig mangler det et kritisk blikk på hvordan dagens særbehandling av og delvis bunden støtte til norske organisasjoner er til hinder for lokalt ledet utvikling.

Summen av faglige og forvaltningsmessige krav fra Norad, inklusive lav toleranse for avvik, er i praksis umulig å tilfredsstille for lokale partnere. Resultatet er oppbygging av tunge forvaltningssystemer hos den norske partneren, og at mye av de faglige og administrative ressursene forblir der, heller enn å flyttes til lokale partnere. Når dette er situasjonen etter mer enn 50 års norsk bistand, tilsier det at nye grep er nødvendig. Et klarere skille mellom støtten til organisasjonsbygging og til tjenesteleveranser, med klare resultatkrav også til organisasjonsbygging, kan være et virkemiddel.

Skal Norge lykkes med å fremme lokalt ledet utvikling, må det tas reelle og til dels ubehagelige grep. Det innebærer å flytte makt, penger og arbeidsplasser. Vi må endre måten vi samarbeider på, og reformere systemene vi bruker for å styre og vurdere bistanden. 

Dette notatet undersøker hvordan norske organisasjoner, Norad og Utenriksdepartementet kan fremme mer rettferdig og effektiv lokalt ledet utvikling over sivilsamfunsstøtten — og hvorfor tiden er inne for å gå fra ord til handling.

Notatet løfter fram fire konkrete barrierer (kap. 3) for lokalt ledet utvikling og identifiserer fem konkrete grep (kap. 4) som må til for at gode intensjoner kan bli til faktisk endring – og for at Norge skal bidra til en mer bærekraftig og langsiktig utvikling drevet av lokale aktører. 

De fem sentrale grepene som må til for å styrke lokalt ledet utvikling er: 

1. Flytt makt og ressurser: Øk andelen midler som går direkte til lokale organisasjoner, og reduser andelen som går til norske partnere.
2. Endre måten vi samarbeider på: Bygg partnerskap preget av mer tillit, likeverd og lokal definisjonsmakt.
3. Reformér krav og retningslinjer: Bedre tilpasning til lokale kontekster med større fleksibilitet og forenkling.
4. Tenk nytt om risiko: Del risiko og erkjenn feil som en del av læring og utvikling.
5. Bruk verktøy for å måle lokalt lederskap: Innfør lokaliseringstrappen for å følge utviklingen i eierskap og beslutningsmakt.

Nedenfor presenterer vi en rekke konkrete og handlingsrettede anbefalinger for å styrke lokalt ledet utvikling i norsk sivilsamfunnsstøtte.

‍