Bistandprosentens død: En analyse av hva norsk bistand går til

Aldri før har andelen norsk bistand som går til fattigdomsreduksjon og utvikling vært lavere. Stadig mer går til sikkerhetspolitikk, klima og andre tema enn fattigdomsreduksjon – og til Europa i stedet for verdens fattigste land. Her er to ulike måter å illustrere dette på, med omtrent samme resultat, basert på regjeringens budsjettforslag for 2026: 

1. Tematisk utvanning: Hele 20 % av norsk bistand går til ikke-humanitær støtte til Ukraina (primært energi- og budsjettstøtte), 13 % til klima og miljø, 5 % til flyktningutgifter i Norge, og 4 % til noe ikke engang Finansdepartementet anser som utgifter (trygge kapitalplasseringer i Norfund). Da gjenstår kun 59 % av bistandsbudsjettet til tradisjonelle bistandstiltak, deriblant innen helse, utdanning, likestilling, fred, menneskerettigheter, matsikkerhet og humanitært arbeid utenfor Europa. 
2. Mer til globale fellesgoder: I 2023 anbefalte en regjeringsoppnevnt ekspertgruppe (“Sending-utvalget”) et nytt rammeverk for bistand, hvor bistanden deles i to: “tradisjonell bistand” (den som har hovedfokus på fattigdomsreduksjon og utvikling i de fattigste landene samt humanitær bistand), og investeringer i globale fellesgoder. I tillegg mente de at noe av regjeringens bistand ikke er bistand i det hele tatt (tiltak med lav utviklingsrelevans). Med utgangspunkt i dette bestilte Utenriksdepartementet en analyse fra Norad av bistandsbudsjettet for 2022 og 2023. Basert på Norads metode har vi gått gjennom budsjettene frem til og med 2026, og finner at kun 54 % av norsk bistanden nå går til utvikling, fattigdomsreduksjon og humanitær innsats (“tradisjonell bistand”). Dette er over ti prosentpoeng lavere enn i 2022, og mest sannsynlig den laveste andelen i norsk bistandshistorie (på over 70 år).

‍

Her følger en oppsummering av analysen for budsjettårene 2022-2026: 

Målet med denne analysen er å vise en trend i norsk bistand, der den vannes ut og i større grad brukes til globale fellesgoder og norske egeninteresser. Dette skjer nesten uten offentlig debatt, og uten noe vedtak fra Stortinget om ny retning. Om Norges forpliktelse til internasjonal solidaritet skal stå ved lag, må denne trenden stoppes og reverseres.

‍