Jesus og medlidenhetens paradoks

En spedalsk mann kommer til Jesus, faller på kne og sier: «Om du vil, kan du gjøre meg ren». Spedalske var på denne tiden fullstendig utstøtt. De var rituelt urene etter jødisk lov, måtte holde avstand, rope «uren, uren» for å advare folk, og levde utenfor samfunnet. Ingen rørte dem fordi berøring gjorde uren.

Der andre ville rømt i frykt for selv å bli smittet, strekker Jesus ut hånden og rører ved ham, og sier: «Jeg vil. Bli ren».

I Markusevangeliet bruker Markus splanchnistheis for å beskrive Jesu reaksjon. Det betyr å bli beveget i innvollene, altså en dypt kroppslig og følelsesmessig reaksjon. Jesus kjenner mannens lidelse i sin egen kropp og reagerer i sympati.

Å bli motivert til handling av medfølelse er velkjent. Hvis en venn er blitt sengeliggende, føler vi oss kallet til handling. Ved pågående sultkatastrofer eller kriger, sender vi penger til veldedige organisasjoner.

Men er det mangel på medlidenhet som gjør at du ikke hjelper mer? Forestill deg at noen kommer til deg på gata og forteller deg hvor ensomme de er og hvor vondt de har det og hvor mye de trenger selskap.

Mange ville nok, som meg, høflig forsøkt å komme seg ut av situasjonen, men jeg tror oftere unnlatelsen skyldes for mye medlidenhet, ikke for lite.

Medlidenheten er nemlig en kanal inn til andres lidelse. Den spedalske smitter ikke bare med sin sykdom, men også sin lidelse.

Kall det medlidenhetens paradoks: det som skal drive oss mot de som lider, er det samme som driver oss vekk.

For å unngå å bli dratt med i dragsuget av andres lidelse, distanserer vi oss fra de som virkelig sliter, som folk med psykisk uhelse, tunge rusproblemer, og dype traumer.

Når de med medfølelse trekker seg unna, etterlater det seg en farlig åpning. Inn trer den som kan stå i andres smerte uten å kjenne den selv, psykopaten som en mørk Jesus, med ønske om å utnytte, ikke lindre.

Kraften i Jesus som ideal er at han viser en vei ut av medlidenhetens paradoks. I likhet med psykopaten trekker han seg ikke vekk når han møter lidelse, men til forskjell fra psykopaten kjenner han den andres lidelse fullt ut.

Denne formen for inkludering, hvor en blir sett for den en er, fullt og helt, og likevel akseptert, kan ha transformativ kraft. Et moderne blikk på Jesus' mirakler vil se dem som fortellinger om den transformative virkningen av å for første gang bli virkelig forstått, uten fordømmelse.

Men kan Jesus bli noe mer enn et dydsmønster, som viser hva som er mulig om vi bare var skrudd sammen annerledes?

En håpefull mulighet er at Jesus allerede gjennomsyrer det moderne velferdssamfunnet. Medlidenheten er institusjonalisert og sikrer at grunnleggende behov blir møtt med omsorg og effektivitet.

Tenk på hvilken rolle markeder spiller for å møte folks grunnleggende behov. Selv en hjemløs trenger ikke vente på en barmhjertig samaritan for å få seg en kopp kaffe. For en liten penge kan de finne seg et varmt hjørne på McDonalds og ta seg en kopp kaffe. Så lenger du betaler, er du alltid velkommen.

Også velferdsstaten hjelper. Takket være medisinsk utvikling og et godt offentlig helsevesen får vår tids «spedalske» hjelp, framfor å bli sendt vekk.

Mange tenker som samfunnsmedisineren Per Fugelli, at velferdsstaten er medlidenhet satt i system. Men sannheten er at selv om velferdsstaten hjelper de som har det verst, er den sjenerøs først og fremst fordi den også er middelklassens forsikringssystem. Medlidenheten spiller en rolle, men viktigst er den opplyste egeninteressen.

Men spiller ikke medlidenhet en viktig del av profesjonsutøvelsen hos sykepleiere, lærere og leger? Jo, men at den er profesjonalisert gjennom regler og rutiner skaper likevel avstand. Velferdsstaten varmer mer enn markedet, men ikke som Jesus.

Det er mange ensomme og lidende sjeler som ikke får dekket sine behov gjennom velferdsstaten, markedet eller sivilsamfunnets hjelpeorganisasjoner. Det de trenger er «Jesus»: et menneske som ser og rommer dem fullstendig. Men kan vi fasilitere dette uten å havne i medlidenhetens paradoks?

Velferdsstaten gir oss deler av svaret. Ved å ramme inn medlidenheten og fordele byrden på mange gjør den bærekraftig. En som bærer byrden alene, brenner ut. Men jo flere som bærer, desto lettere blir vekten på hver enkelt. Og når mange bærer sammen, endrer det hva som gir status. Vi hjelper av medlidenhet, men også fordi vi vil bli sett av dem vi hjelper sammen med. Da snur også medfølelsens logikk. For den samme mekanismen som sprer lidelse, at vi kjenner det andre kjenner, kan også spre glede over felles arbeid og det å høre til.

Det er bare Jesus som kunne bære all lidelsen på sine skuldre. Men lærdommen til menneskeheten er at vi i fellesskap kan romme hverandre, alle bare litt og ufullkomment, men til sammen nok til at ingen faller utenfor.

Det er ikke like heroisk. Men det er kanskje mer menneskelig.