Når politikerne kommer til kort, har folket svaret
Hva kan få en betongarbeider fra Brønnøysund, opptatt av samferdsel- og distriktspolitikk, til å bli opptatt av vaksiner i Afrika og antibiotikaresistens? Svaret er deltakelse i et folkepanel, en demokratisk innovasjon som denne våren har fått sine første uttrykk i norsk politikk.
KI-generert illustrasjon fra Midjourney
Hovedmomenter
Politikerne gjør klokt i å notere seg de konkrete anbefalingene, så vel som å finne en mer institusjonalisert plass for ordningen i det norske demokratiet.
Tirsdag 13. mai, foran en fullsatt høringssal på Stortinget, la Framtidspanelet frem sine anbefalinger til hvordan Norge bør bruke sin enorme formue til det beste for verden, oss selv og kommende generasjoner. Blant panelets anbefalinger var at Oljefondet bør investere mer i utviklingsland og at Norge bør opprette et ombud for fremtidige generasjoner.
Vi i Langsikt har vært en av flere oppdragsgivere. Målet vårt var todelt: Først, å bidra til en demokratisk nyvinning, som kan bedre tilliten til det politiske systemet. Dernest, å involvere et bredere lag av folket i en viktig debatt: hvordan best forvalte den store oljeformuen vi har.
Rådene kommer til rett tid. Handlingsregelen har tjent oss godt, men den er ikke tilpasset størrelsen på fondet, eller situasjonen verden er i. Det er på tide med en prinsipiell diskusjon om hvordan fondet bør brukes. Siden handlingsregelen er blitt en hellig ku i norsk politikk, er det liten sjanse for at de politiske partiene vil greie å tenke nytt.
Her kan vi lære av Framtidspanelet. I dagens forvaltning er et underliggende premiss at fremtidige generasjoner vil nyte godt av maksimal finansiell avkastning. Sannheten er at velferden til fremtidige generasjoner er avhengig av en rekke andre forhold, som fordrer mer aktiv bruk av Oljefondet. Her kommer Framtidspanelet med en bedre prinsipiell vurdering enn det politikerne våre har kommet opp med. Også konkrete anbefalinger som å tillate Oljefondet å investere i utviklingsland, er gode tiltak, som bør følges opp.
Folkepaneler bør ikke erstatte demokratiet vårt, men de kan brukes til å løse svakheter i det. I Irland har de bidratt til å løse fastlåste konflikter om abort og likekjønnet ekteskap. I Frankrike har de vært brukt til å vurdere om aktiv dødshjelp bør tillates. Felles for dem er at de tar opp vanskelige verdispørsmål som går på tvers av tradisjonelle skillelinjer.
Et annet bruksområde er formål som koster mye i dag men lønner seg over lang tid, slik som på klimapolitikk. Her har både Frankrike og Storbritannia brukt folkepaneler med suksess.
Tilliten til politiske partier svekkes av at de i økende grad blir finansiert av særinteresser. Høyre og FrP tar imot titalls millioner fra laksemilliardærer og næringslivstopper. LO alene gir 29 millioner kroner til partiene på venstresiden.
Folkepaneler har den fordel at paneldeltakerne ikke skal gjenvelges eller svare til rike givere eller partiledere. De trenger ikke stemme i tråd med partiprogram og maktkamper. De kan fokusere på én ting: å la seg overbevise av de beste argumentene.
Andre politiske systemer har løst behovet for dette på andre måter. I Storbritannia har de et overhus, hvor mange sitter på livstid, som en motvekt til den kortsiktige dynamikken som skapes av at politikerne er på valg hele tiden. Et folkepanel er et mer folkelig alternativ for å få et mer drøftende element inn i politikken.
En tilsynelatende svakhet med folkepanel-modellen er at folk ikke vet nok om sakene de skal ta stilling til. Men det er et problem de deler med våre politikere, som ofte er generalister uten spesiell fagkompetanse eller erfaring. Dessuten får medlemmene av folkepaneler god opplæring fra uavhengige eksperter. Framtidspanelet hadde åtte samlinger for dette fra januar til april i år.
Ved å hjelpe politikerne med å løse fastlåste politiske saker, kan folkepanel-modellen også øke tilliten til det politiske systemet. Det er på tide å involvere folket i større grad, og slippe vanlige folk til. Bokstavelig talt.
