Hovedmomenter
Denne teksten er opprinnelig utgitt i boka "Hva gjør vi nå? Korte og lange tanker om klimakrisen og Norges rikdom". Bestill boken her.
Klimaendringene skader nålevende og framtidige generasjoner og vi er medskyldige. Norske innbyggere har et høyt CO2-utslipp sammenliknet med andre land. Vi har også tjent mye på å produsere fossile brensler som setter fortgang i klimaendringene. Tilsynelatende har vi derfor et spesielt ansvar for å forhindre skadene fra klimaendringene.
Likevel melder flere spørsmål seg. Hvor langt strekker Norges forpliktelser seg? Og hva skal vi velge når våre klimaforpliktelser kommer på bekostning av andre forpliktelser, som å bidra til å bekjempe ekstrem fattigdom? Og når det er konflikt mellom dagens generasjoner og fremtidige generasjoner, hvem skal vi hjelpe?
I det følgende vil jeg utforske flere begrunnelser for hvorfor vi i Norge må gjøre mer for å bekjempe klimaendringene. Det er mange måter å bekjempe klimaendringer på. De tiltakene jeg vil fokusere på i dette kapitlet er finansiering av mer fornybar energi i fattige land for å erstatte fossile brensler, som kull, ved og olje og gass.
Hvor går grensen for vår moralske forpliktelse?
Én grunn til å finansiere klimatiltak i fattige land, er at vi har råd til det. I kraft av vår rikdom har vi muligheten til å hjelpe dem som har mindre enn oss. Norge er rikere enn de fleste land i verden og i tillegg har vi et oljefond som, i starten av 2025, var omtrent 20.000 milliarder kroner. Fattige land vil bli hardest rammet av klimaendringene, mye fordi de har færre ressurser til å håndtere dem.[1] I tillegg vil flere investeringer i fornybar energi kunne gi et sårt tiltrengt økonomisk løft til fattige land og forhindre lokal forurensing, som dreper millioner av mennesker årlig[2]. Luftforurensing fra fossile brensler dreper mange flere enn mord, krig og terrorangrep til sammen[3].
At fattige land har et større behov for ekstra ressurser enn rike land, virker som en god grunn for rike land til å hjelpe. Men hvis vi følger et prinsipp om at norske penger alltid bør brukes til å hjelpe de med størst behov, får det ekstreme konsekvenser. Det vil innebære at vi må fortsette å sende penger ut av landet lenge etter at Oljefondet er brukt opp. Ja, vi må fortsette å gi inntil det er vi som trenger pengene mer enn andre, altså inntil ingen har det verre enn oss. Dette er hva utilitarister som Peter Singer mener at moralen krever av oss[4]. Det vil i så fall innebære et radikalt brudd med våre moralske forpliktelser, slik vi vanligvis forstår dem.
Norge bør hjelpe de fattige
Et bedre prinsipp er at vi i kraft av vår rikdom har betydelige forpliktelser til å bedre livene til de som har mye mindre enn oss. Akkurat hvor mye vi må gi, er vanskelig å avgjøre, men et vanlig svar blant mange moralfilosofer er at rike land bør bruke i alle fall 10 prosent av deres inntekter på bistand. Jeg er blant dem.
Om hele den rike verden hadde gitt 10 prosent av sin rikdom, kunne vi utryddet ekstrem fattigdom, og årlig reddet titalls millioner mennesker fra tidlig død[5]. Men ingen land lever opp til disse forpliktelsene. I dag er Norge flinkest i klassen ved å bruke én prosent av vår årlige inntekt til å hjelpe mennesker i fattigere land, men denne førstepremien hjelper lite når hele klassen gir for lite.
Forestill deg likevel at vi skulle leve opp til de moralske forpliktelsene våre. Da er det tilsynelatende stort rom for å bruke mer penger på klimafinansiering.
Så enkelt er det imidlertid ikke. Hvis vi har en plikt til å tilfredsstille de fattigstes behov, må vi spørre om det beste vi kan gjøre for dem er å hjelpe dem å omstille seg til fornybarsamfunnet. Og det er det nok ikke.
Selv om fattige land påvirkes negativt av klimaendringene, og vil ha nytte av finansiering som forhindrer klimaskade, viser økonomiske beregninger at det er langt fra det viktigste for verdens fattigste[6]. Hvis valget står mellom å finansiere en grønn omstilling på den ene siden, og å eliminere tuberkulose og malaria, gi vaksiner til barn, bedre mødre- og nyfødthelse, styrke grunnutdanningen og bedre ernæring til barn på den andre siden, er det sistnevnte valget bedre for de fattigste. Bruker vi pengene på klimatiltak i stedet, vil det først og fremst være fremtidige generasjoner som får nytte av det, ikke de som lever i ekstrem fattigdom i dag. Hvis våre forpliktelser er til dagens fattige, bør vi prioritere andre ting enn grønn omstilling.
Bør vi prioritere morgendagens fattige fremfor dagens?
Men kanskje er det nettopp hensynet til de menneskene som ennå ikke er født som bør få fortrinn? Det er fremtidige generasjoner som vil måtte leve med brorparten av skadene fra klimaendringene, og de er hjelpesløse i møte med valgene vi tar i dag.
Som Gro Harlem Brundtland formulerte det i Brundtlandskommisjonen fra 1987: “Framtidige generasjoner har ikke stemmerett ved våre valg; de har ingen politisk eller økonomisk makt; de kan ikke gå imot våre beslutninger … Vi handler som vi gjør fordi vi kan slippe ustraffet fra det.”[7]
Vanligvis tenker vi at vi har spesielle forpliktelser overfor de som ikke kan stå opp for seg selv, slik som barn. Det er derfor kanskje enda viktigere at vi verner om fremtidige generasjoners interesser enn å hjelpe de som er fattige og trenger hjelp i dag.
Selv om klimaendringene vil ha betydelige negative konsekvenser for fremtidige generasjoner, er de ikke hjelpesløse. Faktisk vil kommende generasjoner med stor sjanse ha det bedre enn oss. Økonomiske beregninger tilsier at generasjonene i 2100 vil være 450 prosent rikere enn vi er i dag — om vi ikke tar høyde for de negative konsekvensene av klimaendringene[8]. Rikdom garanterer ikke at du har det bra, men det er en viktig bidragsyter. Velferden til fremtidige generasjoner vil riktignok reduseres som følge av klimaendringene, men de vil ikke få det verre enn dagens generasjoner.
Nobelprisvinner William Nordhaus regner med at en temperaturøkning på fire grader vil redusere velstanden med mindre enn fire prosent[9]. FNs klimapanel kommer frem til liknende resultater[10]. Det betyr at fremtidige generasjoner vil bli mer enn fem ganger så rike som vi er i dag, selv når vi tar høyde for klimaendringene. Det er imidlertid betydelig usikkerhet rundt disse anslagene, og andre forskere har kommet til langt høyere anslag på hva klimaendringene vil koste[11]. Det er også mye som ikke blir tilstrekkelig fanget opp i de økonomiske verdivurderingene. Likevel er det ingen holdepunkter for å anta at fremtidige generasjoner vil leve dårligere liv enn våre, selv om klimaendringene gjør det verre enn det kunne vært.
Hvis vi har valget mellom å hjelpe dagens fattige og morgendagens fattige, bør vi hjelpe dagens fattige. Om vi prioriterer klimatiltak over tiltak som gjør situasjonen bedre for de som har det aller verst i dag, vil det være en overføring fra de fattigste til noen som er forventet å være betydelig rikere - og dermed ha mindre behov for pengene. Det er galt uansett hvilket moralsyn du legger til grunn. Det øker ulikhetene mellom generasjonene, det gjør det verre for de verst stilte og det reduserer den totale velferden fordi penger er mer verdt for de som har minst.
En innvending kan være at det ikke hjelper å være rik hvis eksistensgrunnlaget forsvinner. Når flommer og orkaner kommer, kan ikke penger redde deg. Men det stemmer ikke. Vi har, i de senere år, sett en dramatisk nedgang i dødsfall grunnet klimarelaterte katastrofer som flom, tørke, storm, skogbrann og ekstremtemperaturer. Årsaken er at jo rikere vi blir, jo bedre blir vi til å beskytte mennesker og eiendom. Dette gjelder også for verdens fattigste. Rikdom gjør det mulig å bygge diker som forhindrer skader fra at vannflaten øker, og å installere aircondition som beskytter mot varme. At rikdom beskytter mot klimaendringer, finner tydelig støtte i statistikken. Sannsynligheten for å dø av klimarelaterte katastrofer er blitt redusert med 99 prosent siden 1920-tallet[12].
Vi skal ikke skade
Et mer lovende argument for å finansiere den grønne energiomstillingen i fattigere land, er at norske innbyggere har en plikt til å ikke skade andre. Et grunnleggende prinsipp i alle moralske syn er at vi har en forpliktelse til å unngå å påføre andre skade. Det gjelder selv om den du skader har det bedre enn deg. Det er ikke akseptabelt å gjøre hærverk mot overklassens hus, selv om en lever i en trang leilighet. Og vi kan ikke tillate oss å gjøre fremtidige generasjoner verre stilt ved å slippe ut store mengder klimagasser, bare fordi de vil være rikere enn oss.
Skadene som kommer fra klimaendringer er riktig nok ikke så konsentrerte og lette å få øye på som et ødelagt hus. Temperaturøkning får negative konsekvenser fordelt på mange mennesker over en lang tidsperiode. Men når vi ser på skadene en gjennomsnittsborger i rike land forårsaker, ser vi at de er betydelige. Oxford-filosofen John Broome beregner at skadene hver av oss er ansvarlige for, tilsvarer å forkorte en persons liv med et halvt år.[13]
Det kan likevel være fristende å ignorere skadene fordi de er fordelt på mange mennesker. Men det vil være uholdbart. Forestill deg at tusen mennesker torturerer en gruppe på tusen ofre.[14] Hver torturist har en fininnstilt bryter som øker smerten til ofrene så lite at det ikke merkes. Hver av dem skrur så bryteren opp litt. Tross at hver torturist ikke påfører ofrene en betydelig smerte, er resultatet, når alle torturistene er ferdig med å skru på bryterne, at tusen ofre blir torturert. Eksempelet viser at selv om den enkeltes adferd har liten virkning, må en ta innover seg hvordan handlingene virker sammen med andre. Det gjelder også for skader fra klimagassutslipp.
Hvis vi er ansvarlig for alle skader vi påfører andre og klimagassutslipp skader andre, har vi da en absolutt forpliktelse til å slutte med all aktivitet som produserer klimagasser? Nei, det ville vært et uforholdsmessig stort offer. For eksempel: Forbrenning av olje og gass slipper ut skadelige klimagasser, men det gir også energi som redder liv og gjør liv levelig. Å fly mindre og spise mindre kjøtt er kanskje en byrde det er rimelig å pålegge rike mennesker, men energi er livsviktig. Det kan umulig være slik at mennesker som trenger energi for å overleve, eller komme seg ut av ekstrem fattigdom, har en plikt til å kutte sitt klimagassutslipp til null.
Jeg tror også at det er noe prinsipielt problematisk med å legge all byrde på den som skader, i et tilfellet som klimagassutslipp. Det moralske ansvaret for vold i hjemmet bæres åpenbart alene av den som utøver volden, men skade gjennom klimagassutslipp er ikke som å utøve vold. Klimagasser er en uønsket bivirkning av aktivitet det er greit å drive med, som å spise mat, dra på jobb og reise på ferie. Fremfor å forby all aktivitet som påfører andre en skade, bør vi heller vurdere hvilke skader vi må akseptere.
Økonomer, som Nordhaus, har kommet opp med et forslag til hvilke skader vi må akseptere. De foreslår å pålegge klimaskadelig aktivitet en karbonskatt som tilsvarer den økonomiske skaden som påføres tredjeparter. Med andre ord, den prisen de som rammes av klimaendringene ville kreve for å frivillig bli utsatt for dem, hvis de hadde fått sjansen. Dette kalles gjerne de sosiale kostnadene fra karbon.
Karbonavgiften er ment å gjøre opp for at de som påvirkes av karbonutslippene ikke har en stemme. I en vanlig markedstransaksjon vil folk si ja eller nei til om de ønsker å ta på seg en byrde, enten det er en jobb eller å gi fra seg noe de eier. Og de vil som regel bare gjøre det hvis de blir bedre stilt — altså at pengene de får føles mer verdt enn byrden av jobben eller å gi opp eierskapet. Når mennesker berøres negativt av klimaendringene, kan karbonprisen representere deres interesser i handelen. Det er som om de satt ved forhandlingsbordet og sa: “dere får lov til å forurense, men bare om dere kompenserer meg og andre som berøres”.
Det høres flott ut, men løsningen er ikke så god som den ser ut ved første øyekast. Karbonprisen norske bedrifter og kunder betaler for å slippe ut klimagasser går til den norske staten, ikke de som berøres av klimaendringene. For at en karbonpris skal være et tilfredsstillende alternativ for en handel mellom likestilte parter, må i det minste inntektene fra avgiften gå til å kompensere taperne.
Det er to måter å gjøre dette på: Den ene er å overføre penger til mennesker i fattigere land som vil bære mesteparten av skadene fra klimaendringene. Den andre er å kutte i klimagassutslippene for å redusere selve skaden.
Den beste måten å kutte i klimagassutslipp, er å finansiere klimatiltak i lav- og mellominntektsland. Som hovedregel er det nemlig mer effektivt å kutte klimagassutslipp i utlandet enn i Norge.
I vår interesse
En siste grunn til å finansiere klimaomstilling, er fordi det hjelper oss selv. Mange private investorer velger å ikke investere penger i fattige land fordi de er redde for risikoen. Siden Norge er så rike kan vi tåle å ta større risiko og dermed også tjene gode penger på risikable, men lønnsomme prosjekter. I dag kan ikke Oljefondet ta på seg disse prosjektene, gitt mandatet om å ha høyest mulig avkastning innenfor et moderat risikonivå. At det er mulig å tjene penger på klimafinansiering er bevist gjennom at det statlige investeringsselskapet Norfunds investeringer i lav- og mellominntektsland over tid har hatt bedre avkastning enn Oljefondet.
Mer spekulativt kan mer klimafinansiering i utlandet redusere sjansen for at Norge utsettes for søksmål. Norge er verdens syvende største eksportør av CO2 gjennom salg av olje og gass. Vi har også hatt et høyt forbruk av CO2 per innbygger i en lengre periode. Det gjør oss til et egnet land for søksmål fra grupper som anser seg som skadet av temperaturøkningene. Hvis Norge derimot har tatt en ledertrøye i å redusere klimautslipp i utlandet gjennom å forhindre klimagassutslipp på en effektiv måte, har vi en bedre sak. Hvis Norge har tatt grep for å redusere CO2-utslipp som er mange ganger større enn vårt eget utslipp, vil et søksmål kunne falle på sin egen urimelighet.
En tredje måte det kan hjelpe oss, er at vi har forpliktet oss gjennom internasjonale avtaler til å kutte våre egne utslipp. Hvis dette gjøres i Norge, blir det fort veldig dyrt. Hvis Norge først skal kutte utslipp, er det å finansiere klimaomstilling i fattigere land en billig og effektiv måte å gjøre det på. Hvis avtalene kan tilpasses slik at Norge kan nå deler av våre klimaforpliktelser på denne måten, vil det frigjøre ressurser som vi kan bruke på andre ting, for eksempel å tilfredsstille våre moralske forpliktelser over de som har aller minst. Dette kan gjøres ved å sikre den fattige delen av verden tilgang på vaksiner, grunnleggende helsehjelp og utdanning, og ikke minst billig energi som gjør det mulig å frigjøre seg fra det fysiske arbeidet.
Konklusjon
For å oppsummere, ser det ut som vi har gode grunner til å bruke noe av vår rikdom på å hjelpe fattigere land med klimaomstilling. De to viktigste argumentene for dette, etter min mening, er at vi bør unngå å påføre andre skade, og at en mer effektiv klimapolitikk faktisk også er i vår egen interesse.
Når vi ser på de fattigste landene, er det disse som vil merke klimaendringene hardest. Å bidra til at de kan tilpasse seg og redusere utslipp, er en måte å hindre at situasjonen blir verre for dem. Samtidig vil det også gagne oss alle å ha et mer bærekraftig globalt klima, fordi klimaendringer påvirker oss på tvers av landegrenser.
På den annen side mener jeg at vi ikke bør bruke bistandsmidler på å finansiere klimatiltak i disse landene. I stedet bør vi fokusere på å hjelpe de som lider mest akkurat nå, uten å måtte vente på at klimaendringene blir enda mer dramatiske i fremtiden. Hensynet til de fattigste i dag bør rett og slett være viktigere enn å prioritere tiltak for de som lever i framtiden.
Aksel Braanen Sterri (1987) er filosof og samfunnsdebattant med en sterk interesse for hvordan vi kan bruke ressursene våre på en rettferdig og smart måte. Han er fagsjef i tankesmien Langsikt og forsker dessuten på etiske spørsmål i skjæringsfeltet mellom økonomi og filosofi. Han er blant annet opptatt av hvordan Oljefondet kan sikre en god fremtid for både dagens unge og kommende generasjoner, og liker å stille de store spørsmålene: Hvordan kan vi bruke fellesskapets penger til å bekjempe klimakrisen? Hvordan sørger vi for at unge i dag arver en verden som er bedre enn den vi selv vokste opp i?
Kilder
[1] Robert Mendelsohn, Ariel Dinar & Larry Williams (2006). “The Distributional Impact of Climate Change on Rich and Poor Countries.” Environment and Development Economics 11 (2): 159–78.
[2] Hannah Ritchie & Max Roser (2021) - “Air Pollution” Our World in Data. https://ourworldindata.org/air-pollution
[3] Max Roser (2020) - “Why did renewables become so cheap so fast?” Our World in Data. https://ourworldindata.org/cheap-renewables-growth
[4] Singer, Peter (1972). “Famine, Affluence, and Morality.” Philosophy & Public Affairs 1 (3): 229–43.
[5] Se f.eks. Moorhouse, F., Harris, R., John, T., Harris, K., & Cargill, N. (2023). What if the 1% gave 10%?
How ambitious giving could begin to solve some of the world’s biggest problems. Longview
Philanthropy og Copenhagen Consensus Center (uten dato). The 12 best investments for the world https://copenhagenconsensus.com/halftime-sustainable-development-goals-2016-2030/12-best-investments-world
[6] Copenhagen Consensus Center (uten dato).
[7] Gro Harlem Brundtland m. fl. (1987). Report of the World Commission on Environment and
Development: Our Common Future. FN.
https://sustainabledevelopment.un.org/content/documents/5987our-common-future.pdf
[8] Bjorn Lomborg (2020). Welfare in the 21st century: Increasing development, reducing inequality, the impact of climate change, and the cost of climate policies,Technological Forecasting and Social Change,Volume 156,11998.
[9] William D. Nordhaus & Andrew Moffat (2017). A Survey of Global Impacts of Climate Change: Replication, Survey Methods, and a Statistical Analysis, National Bureau of Economic Research, NBER Working Papers Series nr. 23646.
[10] IPCC, Fourth Assessment Report, Impacts, 2007, seksjon 5.7.
[11] Matthew E. Kahn, Kamiar Mohaddes, Ryan N.C. Ng m. fl. (2021). 2Long-term macroeconomic effects of climate change: A cross-country analysis,” Energy Economics 104, 105624; Nicholas Stern (2006). The Economics of Climate Change: The Stern Review. UK Government Report; Martin Blomhoff Holm og Jonas Hjorth (2024, 19. juni). Hvor kostbar blir temperaturstigningen? Dagens Næringsliv https://www.dn.no/innlegg/klima/okonomi/klimapolitikk/hvor-kostbar-blir-temperaturstigningen/2-1-1657622
[12] Beregningen er basert på tallmaterialet fra Lomborg (2020, 16).
[13] John Broome (2012), Climate Matters, kapittel 5.
[14] Eksemplet er fra Derek Parfit (1984) Reasons and Persons. Oxford University Press, s. 80. Tilgjengelig her: https://www.stafforini.com/docs/Parfit%20-%20Five%20mistakes%20in%20moral%20mathematics.pdf
