Norge først

Aksel Braanen Sterri
Først publisert i:
Dagsavisen

Utrygghet må ikke gjøre at vi trekker oss inn i sneglehuset.

Last ned

KI-generert illustrasjon fra Midjourney

Hovedmomenter

1

2

3

4

Innhold

Det Europa John Maynard Keynes så tilbake på i 1920, kunne vært vårt Europa i dag: «Londons innbyggere kunne, mens de nyter morgenteen i sengen, bestille via telefon de ulike produkter fra hele verden, i de mengder han måtte ønske seg, og rimelig forvente deres snarlige leveranse på dørstokken».

Den verden av fred og globalisering falt på slagmarkene i Europa i 1914, og reiste seg ikke igjen før etter enden på andre verdenskrig i 1945.

Det er ikke lenger de gode formålenes tid. Nå er det beinhard realpolitikk som gjelder.

Er vi ved enden av vår egen vakre periode? Russland kriger i hjertet av Europa. Etter mange år med liberalisering, har Kina under Xi Jinping tatt en autoritær retning, med krig i Taiwan som en reell mulighet; en krig som risikerer å dra USA inn i en militær konflikt med Kina.

Mange analytikere mener disse utviklingstrekkene markerer enden på en periode med, muligens naiv, tro på «den kapitalistiske freden».

Ideen var at «pengenes makt» vil sikre at nasjoner «stopper krig når det truer med å bryte ut», slik Immanuel Kant formulerte det. Handel er å søke egen vinning ved å sikre at den andre parten også vinner. Gjensidig bebyrdende avtaler er markedets evangelium. Handel reduserer faren for krig ved å gjøre krig mer kostbart. I tillegg blir rikere borgere oftere vennligstilt til demokrati og liberale verdier.

Likevel, i strid med teorien om den kapitalistiske fred viser Russland og Kina seg villig til å ofre økonomisk velstand for imperialistisk storhet og strategiske overtak.

Når du møter slike motstandere kan vi ikke lenger stole på at samarbeid alltid er den riktige strategien. Handel gjør oss sårbare. Vi blir avhengige av hverandre og den avhengigheten kan brukes mot oss, som når Putin skrur igjen gasskranene og dermed fører Europa ut i en gasskrise.

Vestlige land våkner sakte, men sikkert opp til realitetene og forsøker å gjøre seg mer uavhengig av sine motstandere i Beijing og Moskva ved å hente hjem strategisk viktige oppgaver, såkalt onshoring, og flytte import-ruter til land de er i allianser med, såkalt friendshoring. Nå som krig er en realitet, kan vi ikke være avhengig av våre motparter for å kunne operere.

Det er derfor forfriskende å se at et ungdomsparti peker ut en ny kurs for Norge. Ola Svenneby og resten av programkomiteen i Unge Høyre har kommet med et nytt program hvor de tar et tydelig oppgjør med en naiv og uklar norsk utenrikspolitikk. Norges utenrikspolitikk har ett formål: å sikre norske interesser, intet annet. Og det gjøres best gjennom å styrke NATO og EU, kutte bistand og slutte å ta imot flyktninger, og sikre Vestens herredømme.

Unge Høyre ser seg nok som realistene som oppfordrer Europa til ikke å gå i fellen til Neville Chamberlain, som søkte forsoning med Hitler på frammarsj. Parallellen til Putin er relevant, og budskapet om å styrke forsvaret og NATO er lett å være enig i. Men det er ikke her ungdomspartiet trår ny grunn. Europa står relativt støtt på linjen om å stoppe Putins frammarsj og norske politikere og folk har allerede sett behovet for å ruste opp.

Det nye er det kompromissløse fokuset på Norges og Vestens interesser. Det er ikke lenger de gode formålenes tid. Nå er det beinhard realpolitikk som gjelder.

Det er mye sannhet i behovet for å ikke gjøre seg sårbar i møte med sine fiender. Spørsmålet er likevel om å erstatte handel med embargo er i Norges egeninteresse. Slik vi må lære av Chamberlain må vi også lære av proteksjonismens eskalerende logikk. La Belle Epoque ble ikke bare brutt av kriger, men også av proteksjonismen som ødela økonomier og bidro til at en verdenskrig ble etterfulgt av en annen.

Den proteksjonistiske logikken sier: Våre fiender ruster opp. Nå må vi også ruste opp, kutte våre bånd og styrke våre allianser. Alle goder som kommer våre fiender til gode, styrker dem. I spillteoretiske termer går vi fra positiv-sum spill, hvor en søker situasjoner hvor begge parter vinner, til nullsum spill, hvor den andre partens seier regnes som et tap.

Men når begge parter er låst i et null-sum-spill, er det lett at situasjonen eskalerer. Den andre parten må forvente at du nå følger en konfliktsøkende strategi. Og det beste svaret mot noen som er konfliktsøkende, er å ruste opp og gjøre seg mindre avhengig.

Proteksjonisme reduserer også kostnaden for konflikt. Selv om den kapitalistiske freden ikke er hele historien, er det like klart at krig koster mer jo tettere våre økonomiske forbindelser er. Proteksjonisme sikrer at de økonomiske tapene tas før en eventuell konflikt, noe som gjør krig billigere enn det ellers ville vært. En fordel med våre tette økonomiske forbindelser til Russland, er at vi kan motarbeide Russlands krig gjennom økonomisk boikott.

Å trekke oss ut av bidraget til globale fellesgoder, som asylinstituttet og utviklingshjelp, kan også være problematisk. Det er ikke bare moralske grunner til å gi flyktninger et sted å være trygg og gi de som lever i ekstrem fattigdom vaksiner og annen helsehjelp.

Dette er for det første en del av Norges soft power, som vi kan bruke til å løse kollektive problemer, som flyktningstrømmer, pandemier, klimautfordringer og risiko knyttet til nye teknologier. Vi lever i en sammenvevd verden og det er naivt å tro at vi kan gjemme oss fra verdens problemer.

Bistanden og andre uselviske bidrag er også et tydelig signal om at Norge er en nasjon å stole på. Når våre venner går i proteksjonistisk retning, kan det være i Norges rent kyniske egeninteresse å være en stabil partner for land utenfor vår egen interessesfære, og ikke bare når det lønner seg direkte for oss.

Noen milliarder i bistand kan dermed være en smart forsikringsordning til den dagen vi virkelig er i knipe.

Last ned
No items found.
No items found.
No items found.
No items found.
No items found.
No items found.