Historien gir ikke svaret på hvordan KI vil endre arbeidslivet

Merete Nygaard advarer i DN 17. juni om at KI kan gjøre en hel generasjon arbeidsløs. Advarselen fortjener å bli tatt på alvor, ikke avfeid som evangelisme.

Responsen fra KI-forskere og økonomer har gitt få grunner til å avfeie advarselen. Torfinn Harding påstår at «historien viser at ny teknologi har drevet frem enorme velstandsgevinster.» Dette er det imidlertid ingen som betviler. Det store spørsmålet er om KI, en teknologi som har potensial til å utføre store mengder kognitivt arbeid, skiller seg vesentlig fra tidligere teknologier.

Det er heller ikke mye trøst å finne i Inga Strümke og Anders Lølands poeng om at det fortsatt er behov for «erfarne programmerere» i å «kvalitetssikre KI-generert kode». Det stemmer selvfølgelig, men det er til lite hjelp for de nyutdannede som ikke har rukket å bli erfarne programmere, redaktører, byråkrater.

Forskning viser at de som kommer ut på arbeidsmarkedet i nedgangstider får en vanskeligere vei gjennom arbeidslivet, med lavere lønninger og dårligere arbeid.

Det er allerede tegn til at de nyutdannede sliter i konkurransen med KI. Men det viktige spørsmålet er hvilke KI-modeller vi vil få om noen år og hvilke konsekvenser det vil få for arbeidsmarkedet, ikke hva de får til akkurat nå.

Vi har allerede sett enorme fremskritt i modellenes kapasiteter og utviklingen viser ikke tegn til å stoppe opp. Investeringene sitter løst og konkurransen er knallhard. Det ryktes at Meta lokker ledende utviklere hos konkurrentene med én milliard kroner! Ifølge tusenvis av eksperter på KI er det mer sannsynlig enn ikke, at vi i 2047 har KI-systemer som utfører alle arbeidsoppgaver bedre og billigere enn mennesker.

Nygaard fokuserer på de nyutdannedes situasjon og det er det god grunn til. Men akkurat den problemstillingen er velkjent. Problemet hun peker på er at det er i alle bedrifters kollektive interesse å trene opp erfaren arbeidskraft. Samtidig er det i hver bedrifts egeninteresse å heller bruke KI enn å trene opp de nyutdannede arbeiderne.

Dette kollektive handlingsproblemet kjenner vi allerede fra dagens arbeidsmarked. Økonomer har lenge fortalt oss at et fritt marked vil føre til mindre investering i arbeidernes kompetanse enn det som er optimalt. Hver bedrift vil heller la andre bedrifter stå for opplæringen enn å gjøre den selv. Løsninger på dette problemet er at staten finansierer mye av utdannelsen og krever at bedrifter må ta inn lærlinger.

Spørsmålet vi må stille oss er om denne modellen kan skaleres til den nye utfordringen fra KI. Er svaret enda mer utdannelse enn dagens unge allerede får, eller er det andre måter å fordele byrden med å bygge opp de unges kompetanse i arbeidslivet?

KI-utfordringen krever trolig kontinuerlig kompetanseheving, ikke en engangsutdannelse. Skal vi løse dette problemet trenger vi nye institusjoner og finansieringsmodeller som kan håndtere behovet for livslang læring i en tid med eksponentiell teknologisk endring.

I en situasjon hvor flere arbeidere blir utkonkurrert kan det være fristende å få på plass en borgerlønnsordning, siden dagens velferdsstat ikke er tilpasset varig utenforskap. Men borgerlønn er både for mye og for lite samtidig. Det er for lite for den som mister jobben og ikke strengt nødvendig for den som fortsatt jobber.

Borgerlønn kan være løsningen når mange allerede har mistet jobben sin, men ikke på veien dit. Ordningen er enormt dyr ordning og lite målrettet for å dekke opp tap av inntekt for stadig større deler av økonomien. Vi risikerer å bygge opp uholdbare offentlige utgifter før vi har sikret inntektsgrunnlaget fra KI-revolusjonen.

Tiden for å forberede oss er nå – før «generasjon arbeidsløs» blir en realitet som vi ikke er rustet til å håndtere.

‍