Et hav av data

Norge har alltid vært et havland. I mer enn tusen år har vi bygget verdier på det vi kan best – å forstå, høste og forvalte havet. Nå står vi igjen ved et vendepunkt, men denne gangen handler det ikke om fiskestimer eller oljeplattformer. Det handler om data.

Vi bruker bare en brøkdel av potensialet som ligger under overflaten. Vi har verdens mest digitaliserte hav – men ikke verdens mest datadrevne beslutninger.

Digitalt hav i verdensklasse

I dag er det installert over 7000 sensorer langs norskekysten, på plattformer, skip, rørledninger og oppdrettsanlegg. De måler alt fra temperatur, saltinnhold og strømforhold til fiskens bevegelsesmønster, oksygenopptak og helsetilstand.

I moderne merder overvåkes hver enkelt laks med kameraer og biometriske sensorer koblet til 5G-nettet. Én oppdrettslokalitet kan produsere flere terabyte med data i døgnet.

Dette danner et økosystem av biologiske, meteorologiske og industrielle data som allerede brukes til klimaovervåking, dyrevelferd og ressursforvaltning. Men langt fra i den skalaen vi kunne.

Ifølge Sinteg samles det årlig inn mer enn 50 petabyte havdata fra norske sensorer, men under 10 prosent brukes aktivt i drift og beslutningsstøtte.

Genteknologi møter datateknologi

I et ferskt notat fra Langsikt viser Sigrid Bratlie og Albert Didriksen hvordan genteknologi kan brukes til å forbedre både miljø og fiskevelferd.

De skriver blant annet om Omega-3-beriket rapsolje, som kan redusere behovet for villfisk i fôr. Og om genredigert steril laks, som beskytter villaks og forbedrer dyrevelferden i merdene.

Slike løsninger viser hvordan bioteknologi og datateknologi smelter sammen. Når vi endrer eller måler genetiske uttrykk, skaper vi store datamengder – og dermed nye muligheter for presis analyse, modellering og kunstig intelligens.

Norge har et særlig fortrinn her. Vi kan utforske nye metoder innen fiskehelse, jord og mikrobiologi uten å trå inn i de juridiske og etiske utfordringene som gjelder forskning på menneskelig genetikk.

Det gir oss et trygt rom for ansvarlig eksperimentering og en mulighet til å bygge en helt ny næring basert på biologiske data.

Et økosystem av sensorer

Over og under havflaten finnes allerede et tett digitalt nettverk. Undervanns-droner, fiberkabler, seismiske målinger og observasjonsplattformer som BarentsWatch, Norce OceanLab og Digital Ocean Space gir oss et stadig mer helhetlig bilde av havet.

Dataene brukes til å følge alt fra CO₂-utslipp og biodiversitet til strømforhold og beredskap. Norge er i praksis i ferd med å bygge en digital tvilling av havet, men vi bruker den først og fremst til rapportering, ikke til innovasjon.

Vi er blant de ti beste landene i verden på havteknologi, men gapet mellom kunnskap og bruk vokser. Forsiktighet er nødvendig, men stillstand er dyrt.

Vi trenger en ny modell for utvikling. Ikke bare et føre-var-prinsipp, men et føre-vet-system, der vi tester trygt, lærer raskt og deler åpent.

Havbruk er en ideell pilot: en næring med måleinfrastruktur, høy teknologimodenhet og reell vilje til samarbeid mellom forskning, næring og forvaltning.

Sette dataene i bruk

Verdien av norske havdata anslås til rundt ti milliarder kroner i året, hovedsakelig gjennom forskning og overvåking. Hvis vi kobler disse dataene med genetikk og kunstig intelligens, kan verdiskapingen femdobles innen ti år – gjennom lavere dødelighet, bedre fiskehelse, mer effektiv ressursbruk og mer presis miljøforståelse.

Dette er ikke et spørsmål om å samle mer data, men om å bruke det vi allerede har. Norge har infrastruktur, tillit og kompetanse. Utfordringen er å sette dataene i system – og i bruk.

Havet er fullt av biologiske og digitale signaler som kan hjelpe oss å forstå og forbedre samspillet mellom natur og teknologi.

Norge kan bli landet som forvalter naturen gjennom data – og bygger neste generasjon verdiskaping på innsikt, presisjon og ansvarlighet.

‍