Datasentre er framtidens infrastruktur – ikke et sidespor i energipolitikken

Naturvernforbundet ber om en pause og en grense for hvor mange datasentre Norge skal være vertsland for. Spørsmålet er legitimt, men utilstrekkelig.

For den egentlige debatten handler ikke om antall bygg, men om hvilken rolle datasentre skal ha i norsk økonomi og i vår evne til å delta i den nye KI-drevne verden.

Vi står nå i en global omstilling der kunstig intelligens ikke bare er et teknologiprodukt, men en underliggende infrastruktur. KI-modeller vil brukes i alt fra finans til helse, beredskap og offentlig forvaltning.

Land som ikke har kapasitet til å utvikle, trene og drifte slike modeller selv, vil i praksis være like sårbare som land uten sikker tilgang på energi. Kunstig intelligens krever store mengder fysisk datakraft, og derfor er datakraft nå en strategisk ressurs.

Norge i hyperscale-toppen

Dette gjør skalaen og prioriteringene viktig.

Før vi diskuterer skala, er det viktig å forstå måleenhetene: MW beskriver kapasiteten til et datasenter, mens TWh beskriver hvor mye energi et anlegg faktisk bruker over et år. Kapasitet avgjør belastningen på kraftnettet; energibruk avgjør konsekvensene for kraftsystemet.

Med dette utgangspunktet blir størrelsesordenen i Norge tydeligere. I Narvik planlegges Aker og OpenAIs prosjekt Stargate Norway med en kapasitet på over 520 MW. Til sammenligning ligger de største operative datasentrene i Norge i dag rundt 30–40 MW. Narvik-prosjektet er dermed større enn dagens samlede operative kapasitet, og plasserer Norge umiddelbart i den øverste europeiske klassen av hyperscale-anlegg.

Regulatorisk omveltning

Internasjonalt foregår det nå en dramatisk oppskalering. Kinesiske datasentre kan bruke 479 TWh årlig innen 2030 – mer enn tre ganger Norges totale kraftproduksjon i et normalår – og reguleres som kritisk infrastruktur, på linje med energi og logistikk.

I USA har byggekostnader for datasentre har så langt i 2025 passert 40 milliarder dollar, drevet av eksplosiv vekst i KI-tjenester. Globalt anslås investeringene i datasentre og KI-infrastruktur å nå 6,7 billioner dollar innen 2030.

Samtidig skjer det betydelige endringer i Europa.

Det bygges nå flere nye anlegg i størrelsesorden 150–300 MW. Flere land har etablert nasjonale rammeverk for krafttilgang, lokalisering, varmeutnyttelse og sikkerhet. Danmark stiller krav om varmeintegrasjon. Finland integrerer datasentre i sin digitale sikkerhets- og næringspolitikk. Nederland har definert datasentre over 70 MW som en egen kategori med særskilte regulatoriske krav. EU-kommisjonen anbefaler også felles regler for energieffektivitet og åpenhet.

Utvikle norske modeller

Dette er ikke først og fremst en debatt om arealbruk eller kraftlinjer. Det er en debatt om hva slags datainfrastruktur Norge skal bygge – og hvem som skal eie verdiskapingen den genererer.

Norge må sikre at kapasiteten brukes til å utvikle norske modeller, kompetansemiljøer og tjenester, ellers risikerer vi at vi leverer kraft og kjøling, mens teknologi og arbeidsplasser vokser fram i andre land.

Samtidig må vi ta beredskap på alvor.

Å ha datasentre på norsk jord har verdi i krise, krig og unntakstilstand, der norske myndigheter gjennom rekvisisjon kan sikre tilgang til kritisk digital kapasitet. Men slik beredskapsverdi forsterkes, ikke svekkes, av at datasentrene er strategisk forankret i nasjonale mål for KI, sikkerhet og verdiskaping.

Må kreve mer enn eiendomsskatt

Skal Norge få reell nytte av datasentre, må tre forutsetninger være på plass:

1. Formål før effekt. Datakraft må kobles til norske styrker: energi og industri, hav og maritim sektor, helse og offentlig digitalisering. Store anlegg må brukes til å utvikle og drifte modeller som styrker norsk næringsliv og offentlig sektor.
2. Verdi som skapes her. Kraftbruk på nivå med et mellomstort fylke må gi mer tilbake enn eiendomsskatt. Det må stilles krav om varmeutnyttelse, kompetansemiljøer, arbeidsplasser og kapasitet for norske aktører. Vertskap har beredskapsverdi, men gir ikke automatisk industriell verdi.
3. Et nasjonalt rammeverk. Danmark, Finland og Nederland har allerede kriterier og prosesser for store datasentre. Norge trenger det samme: klare krav til energi, areal, sikkerhet, samfunnsnytte og tilknytning til nasjonale KI-mål. Dette må ikke avgjøres prosjekt for prosjekt.

Kunstig intelligens blir ikke produsert i «skyen». Den utvikles i fysiske anlegg som krever energi, kjøling, nett og styring – akkurat som industrien ble bygget på vannkraft for hundre år siden. Datasentre er derfor ikke et sidespor i energipolitikken, men selve grunnmuren i en ny industriell epoke.

Som Langsikts 10 KI-bud sier: Norge trenger datasentre. Men vi trenger dem på norske premisser, med tydelige krav og som del av en samlet strategi for fremtidens verdiskaping. Hvis ikke risikerer vi å eksportere kraft og importere teknologi – akkurat i det øyeblikket verdens økonomi endrer karakter.