Den store KI-frigjøringen er en praktisk kontradiksjon

«Sivilisasjonen trenger slaver», skriver Oscar Wilde i The Soul of Man Under Socialism, men slavene må være maskiner, ikke mennesker. Sjefen i OpenAI, Sam Altman, ser ut til å dele Wildes idé. Han mener at selskapets visjon om å utvikle «svært autonome systemer som utkonkurrerer mennesker i det meste av økonomisk verdifullt arbeid» er veien til en fremtid der «alles liv [kan] bli bedre enn noens liv er i dag».

Men hvis maskinene erstatter arbeidet, hvordan skal de store formuesløse massene kunne leve gode liv? Det er usannsynlig at maskinene vil skape «fullautomatisert luksuskommunisme», som gir alle det de ønsker seg uten å måtte betale for det. Maskiner må ha lønn i form av regnekraft og andre kapitalkostnader. Og er det noe historien har vist oss, er det at mennesker har en bemerkelsesverdig evne i å utvikle nye behov når de opprinnelige er tilfredsstilt.

For at en verden hvor maskiner gjør arbeidet skal være god, trengs det derfor en omfordelingsmekanisme fra kapitaleiere til de som ikke lenger kan leve av arbeidet. Mer spesifikt, trenger vi en ubetinget grunninntekt som går til alle borgere, uavhengig av arbeid eller tidligere arbeid, slik Altman har tatt til orde for i essayet «Moore’s law for everything».

Forslaget er realistisk i den forstand at et samfunn som har automatisert alt arbeid har råd til å finansiere en sjenerøs borgerlønn. En nærmere analyse av betingelsene for innføringen av omfordelende politikk viser imidlertid at ideen er en praktisk kontradiksjon.

De politiske maktforholdene nødvendige for å innføre borgerlønn undergraves nemlig av den teknologiskapte arbeidsledigheten som gjør borgerlønnen nødvendig.

Automatisering undergraver folks maktressurser

Vårt argument er i korte trekk at varig og betydelig omfordelende politikk bare blir realisert når det er maktpåliggende for eiere å dele ressursene. Med andre ord, de som tjener på omfordelingen må besitte maktressurser, altså ressurser som får andre til å handle i ens interesse.

Her er problemet: når maskiner tar over arbeidet, mister mennesker også sin viktigste maktressurs, arbeidskraften som er nødvendig for både verdiskaping og beskyttelse av landet. Når den maktressursen er forsvunnet, vil folk ha lite håp om å få gjennomslag for en betydelig omfordeling av ressurser i deres favør. Elitenes moralske og politiske plikter til de som er verre stilt vil ikke beskytte et folk uten makt.

Hvordan kan vi si noe meningsfullt om en fremtid som er såpass forskjellig fra vår egen, hvor superintelligente KI-systemer har skapt massearbeidsledighet? Det beste vi kan gjøre er å lære av historien. Mer spesifikt må vi se til historien for å kunne fastslå hvilke betingelser som må være oppfylt for å oppnå varig og betydelig omfordeling i en situasjon av betydelig ulikhet og privat eiendomsrett.

Det finnes i alle fall én slik institusjon vi kan trekke lærdommer av, nemlig velferdsstaten. Under de tidlige faser av den industrielle revolusjonen var arbeidsfolk ekstremt sårbare for inntektsbortfall og utnytting. I løpet av det tjuende århundret ble imidlertid velferdsstater opprettet for å sikre inntektssikring knyttet til arbeidsledighet, sykdom og alderdom, og grunnleggende tjenester som utdanning, helse og eldreomsorg. Disse ordningene sikret en stabil og robust form for omfordeling fra de som er bedre til de som er dårligere stilte.

Hvis vi forstår betingelsene som gjorde det mulig å opprette og ivareta velferdsstater, vil vi kunne vurdere om borgerlønn vil gjøre Wilde og Altmans utopi til virkelighet.

Velferdsstatsforklaringer og implikasjoner for borgerlønn i en automatisert verden

Det er mange forklaringer på velferdsstatens fremvekst: (1) arbeiderklassens materielle makt presser frem ordninger kapitalistene ikke vil ha, (2) arbeidsgiveres interesse i trygge, friske og kompetente arbeidere, (3) arbeideres behov for kollektiv forsikring (som de betaler for selv) (4) arbeiderklassens politiske makt presser frem ordninger kapitalistene ikke vil ha og (5) elitenes frykt for revolusjonære strøminger. Vi tar for oss forklaringene i tur og vurderer deres implikasjoner for om borgerlønn vil realistisk kunne innføres i en situasjon hvor maskiner har tatt over arbeidet. Vi starter med de forklaringene som gir de mest pessimistiske anslagene.

(1) Kapitalens avhengighet av arbeidere

Én forklaring fremhever betydningen av arbeidernes økonomiske og militære makt. Arbeidere er nødvendige både i produksjonen og i kampen mot indre og ytre fiender. Gjennom organisering, streik og trusselen om å legge ned våpnene kan arbeidstakerne sette «makt bak krava» overfor arbeidsgivere og politiske eliter og dermed presse frem ordninger som begunstiger dem, som sjenerøse velferdsordninger.

Denne avhengighetsforklaringen er dårlig nytt for drømmen om borgerlønn. Hvis velferdsordninger er et produkt av arbeidstakeres evne til å tilbakeholde arbeidskraft, vil vi heller ikke forvente at borgerlønn vil innføres når folk ikke lenger arbeid. Da har de ikke noe arbeidskraft å tilbakeholde og heller ikke den nødvendige maktressursen til å tvinge elitene til å lytte.

(2) Felles interesse mellom arbeidere og kapitalister

Avhengigheten av arbeidstakerne har også gitt opphav til en mer harmonisk forklaring som fremhever arbeidsgiverne som viktige pådrivere for velferdsreform. Ifølge denne forklaringen trenger man ikke å rasle med sablene for å få på plass velferdsordninger. Det er nemlig i mange arbeidsgiveres interesse å støtte statlige programmer som investerer i arbeidernes utdanning, helse og øvrige velferd, fordi disse godene øker humankapitalen til arbeidere, som i tur gjør dem mer produktive.

Heller ikke denne harmoniske forklaringen lover godt for vårt scenario. Hvis velferdsordninger blir innført fordi arbeidsgivere trenger kompetent arbeidskraft, vil det ikke bli borgerlønn i en situasjon uten arbeidstakere. Hvis ikke folk lenger trengs som arbeidere, gir det heller ikke mening å investere i deres humankapital. Vi bør altså forvente lite støtte til den viktigste kilden til dannelse–nemlig utdanning–i en verden der arbeidstakere ikke lenger trengs. Adam Smith og Karl Marx’ felles bekymring om kapitalismens undergraving av arbeidstakernes fakulteter som følge av rutinemessig arbeid vil her, paradoksalt nok, kunne komme av at menneskelig arbeidskraft ikke lenger behøves.

(3) Velferdsstaten som forsikring

En annen forklaring som fremhever harmoni mellom folk er sosialforsikringsforklaringen, fremmet blant annet av Kalle Moene. Ifølge denne forklaringen er velferdsstaten i stor grad en forsikringsordning som arbeiderne betaler for selv. Både arbeiderklassen og middelklassen er sårbare for uventede inntektsbortfall og uønskede dyre livshendelser, om de er ønskede eller uønskede. Inntektssikring og skattefinansierte tjenester gir en forsikring mot livets mange risikoer. Hadde ikke arbeiderne hatt en inntekt å forsikre eller en inntekt å betale forsikringspremien med, ville vi heller ikke hatt velferdsstater, ifølge denne forklaringen.

Sosialforsikringsforklaringen gir et håp om at borgerlønn vil innføres i møte med fullskala automatisering. Hvis det store flertallet kan forvente at jobben deres vil bli utført av en maskin, er det noe de har nytte av å forsikre seg mot. Vinnerne, de som sitter på eierskapet til de dominerende KI-systemene, vil betale, mens taperne, de som ikke lenger har arbeid, vil motta en sjenerøs borgerlønn.

Én utfordring er at det ikke er gitt at folk vil forstå alvoret før det er for sent. Når huset brenner, er det for sent å kjøpe brannforsikring. Det er heller ikke gitt at det nødvendige flertallet for borgerlønn vil dannes. Med en gradvis økende arbeidsledighet kan det skape store forskjeller mellom de på innsiden av arbeidsmarkedet og de på utsiden, hvor en stadig mindre gruppe lønnsmottakere vil motsette seg å betale for en stadig dyrere borgerlønnsordning.

Et mer grunnleggende problem er at forsikringsordninger er avhengige av en varig usikkerhet om hvem som er vinnere og tapere. Velferdsstaten er avhengig av at den neste generasjonen arbeidere ser seg tjent med ordningen. Den dag velferdsstaten går fra å være en forsikringsordning og blir en ren overføring fra bidragsyterne til de som ikke bidrar, er faren stor for at systemet rakner.

(4) Arbeidernes politiske makt

En fjerde forklaring fremhever den politiske makten til arbeiderne. Gjennom politisk organisering kan folket kjempe for omfordelende reformer. Denne maktressursteorien, utviklet av Korpi og Esping-Andersen, har lenge vært den ledende forklaringen i velferdsstatsforskning og forklarer hvorfor Skandinavia har de mest sjenerøse velferdsstatene.

Denne forklaringen er mer lovende. Tilsynelatende vil folk ha både tid og sterke interesser i å få gjennomført en borgerlønn. Det bør derfor være håp for at de kan samles i en politisk kamp for høyere skatter og borgerlønn. Et problem er at det å legge store skattebyrder på en liten minoritet kan være lettere sagt enn gjort. I dagens velferdsstater er det i all hovedsak arbeiderne selv som betaler for velferdsordningene som tjener dem. Store overføringer fra kapitalistene er begrenset av to faktorer: deres evne til å flytte kapital mellom landegrenser og at skatter på kapital svekker vekstevnen i økonomien på sikt.

Mer alvorlig er det at den politiske makten trolig er avhengig av økonomisk makt. Hvis det bare var dårlig råd og sårbarhet for svingninger i inntekter og utgifter som avgjorde, skulle en forvente at de som sto varig utenfor arbeidslivet sto i spydspissen i kampen for velferdsreformer. Men det var arbeidere som kjempet frem velferdsstatens reformer.

Faktisk er det grunn til å tro at demokratiet selv står og faller på folkets maktressurser. Ikke alle verdens land er demokratier. Og der demokratiet oppstår, er det gjerne knyttet til at elitene i et land er avhengige av det brede laget av folket.

Eiendomsbesittere i middelklassen presset frem rett til medbestemmelse for å sikre vern om egen eiendom og mulighet til å bedrive handel. Elitene i tur var avhengige av middelklassens aktiviteter for å overleve. En annen faktor var elitenes avhengighet av massene for å opptre som soldater.

Demokratiet ble i sin tur utvidet når arbeiderklassen kjempet frem både velferdsordninger og utvidet stemmerett. Den dagen elitene i et land ikke lenger er avhengige av folkets arbeid og handel, er det heller ikke grunn til å tro at det overlever som demokrati. Vi har i hvert fall aldri sett dette før i sivilisasjonens lange historie.  

(5) Elitens frykt for de revolusjonære massene

En siste forklaring er elitefrykforklaringen. En effektiv måte å få elitene til å innføre politikk til fordel for massene er å true med å velte samfunnsordenen elitene henter sin makt fra. Bismarck er det tydeligste eksempelet på at elitene introduserer folkevennlig politikk for å demme opp for revolusjonære strømninger. Mindre kjent er det, som Magnus Bergli Rasmussen og Carl Henrik Knutsen viser, at frykt for at den bolsjevikiske revolusjonen skulle spre seg til Norge gjorde at norske konservative eliter støttet forslag som åttetimersdagen. Det er bedre å gi litt, var tanken, enn å miste alt.

Elitefrykt er tilsynelatende en plausibel mekanisme for å innføre borgerlønn i en situasjon av massearbeidsledighet. En horde av arbeidsledige vil trolig være villig til å støtte revolusjonære ledere som lover bedre vilkår. Borgerlønn kan i så måte være en billig måte å passifisere massene på sammenliknet med det kaoset, terroren, eksproprieringen og henrettelsene som vil komme hvis folket snur seg mot den lille eliten av kapitalister.

Problemet med denne forventningen, er at KI som er avansert nok til å automatisere mesteparten av arbeid, også trolig vil være avansert nok til å slå ned på opprør og kontrollere befolkningen effektivt. Dette vil kunne gjøres gjennom mye bedre overvåkning, store manipulasjonskampanjer, autonome droner som kan slå ned på demonstrasjoner og andre ting det er vanskelig å spå på forhånd.

For at en trussel skal være troverdig, må folk både ha viljen til revolusjon så vel som maktressursene. Og hvis de maktressursene nøytraliseres av effektiv KI-teknologi, har ikke eliten grunn til å gi etter.

Konklusjon

Summa summarum, er det liten grunn til å tro at en robust og sjenerøs borgerlønn vil innføres i en situasjon med massearbeidsledighet.

Hva følger av dette? For det første at KI-utopiens forsvarere ikke kan vise til at den gemene hop vil få det bedre i forventning som et resultat av teknologiutviklingen. Hele begrunnelsen for å utvikle automatiserende KI, tross risikoen, hviler på at gevinstene vil komme alle til gode. Men hvis teknologien selv undergraver betingelsene for den omfordelingen som skal sikre dette, faller begrunnelsen bort. Det er som å sage over grenen man sitter på.

For det andre bør vi revurdere «skape, så dele»-strategien, hvor vi først skal utvikle teknologien, og så ordne opp i fordelingsspørsmålene etterpå. Dette er å snu ting på hodet. Desto mer avansert teknologien blir, desto vanskeligere blir det å sikre omfordelingen av grunnene skissert over.

For det tredje peker analysen mot behovet for en arbeidervennlig teknologisk utvikling. Ikke all kunstig intelligens erstatter arbeidskraft. Mye KI gjør arbeidere mer produktive uten å gjøre dem overflødige. Slik «arbeidsforsterkende» teknologi kan gi store gevinster uten å undergrave betingelsene for å dele dem. Valget mellom arbeidserstattende og arbeidsforsterkende KI er ikke skjebnebestemt. Det er et politisk valg vi kan påvirke, som Acemoglu og Johnson påpeker i boken Power and Progress.

Oscar Wildes drøm om mekaniske slaver som frigjør menneskeheten er vakker. Men drømmen overser at frigjøring krever mer enn ren teknologisk utvikling. Den krever også makt til å sikre en forbedring for alle i en radikalt annerledes verden med nye maktstrukturer. Uten den makten vil ikke automatiserende KI føre til frigjøring, men det motsatte.

‍