Den skjulte arkitekten bak Norges velstand

Norge har 150 års erfaring med å hindre privatisering av naturens gaver. Vi burde kanskje anvende denne erfaringen på forvaltningen av kunstig intelligens?

Mye av æren for Norges eksepsjonelle rikdom tilhører en amerikaner ved navn Henry George. I dag har de færreste hørt om mannen, men på slutten av 1800-tallet var George kanskje verdens mest kjente og respekterte økonomiske tenker.

Georges sentrale idé var at verdiene «som tilbys vederlagsfritt av naturen», som fossefall, elver og jorda, burde tilfalle alle. Naturressurser har verdi uavhengig av arbeidet med å foredle dem. Denne «grunnrenten» burde tilfalle fellesskapet.

Store deler av partiet Venstre var svorne georgister. Viggo Ullmann, som var leder av Venstre i to perioder, oversatte boka til dansk-norsk i 1886. Men den viktigste georgisten var Johan Castberg, mannen som sikret at vannkraften forble på norske hender med konsesjonslovene av 1909.

For å unngå at kapitalrike utlendinger skulle sikre kontroll over vannkraften rett etter at Norge fikk sin selvstendighet, sto han i spissen for å innføre strenge regler for å sikre norsk eierskap over vannkraften på kort og lang sikt.

Senere ble oljeregimet bygget på samme lest. I bytte mot at amerikanske selskaper fikk utvinne olje på sokkelen krevde man kompetanseoverføring, norsk leverandørindustri og en ekstra grunnrenteskatt. Senere sikret Oljefondet og handlingsregelen at ressursene i bakken ble omgjort til et eierskap i verdens selskaper, som også kommer fremtidige generasjoner til gode. Mer georgistisk blir det ikke.

Nå står vi overfor en teknologisk revolusjon, hvor det er skrikende behov for prinsipper å styre etter. I Norge er vi i villrede om hva vi skal gjøre.

Det eneste synlige industrielle grepet Norge har gjort på KI, er å legge til rette for etablering av datasentre ved å gi dem tilgang på billig konsesjonskraft. I realiteten overfører dette grunnrenten fra vannkraften til datasenterselskaper i bytte mot et fåtall arbeidsplasser.

I motsetning til i USA, hvor den enorme datasenterutbyggingen henger sammen med en oppbygging av en nasjonal KI-industri, er det norske datasentereventyret blottet for både industrielle og strategiske visjoner.

Skal Norge bruke våre kraftressurser på datasentre, må vi tenke i lignende baner som med vannkraften og oljen. Datasenterutbyggingen må gå hånd i hånd med utvikling av egen kompetanse og industri.

KI-alderen reiser et dypere georgistisk spørsmål, om eierskapet til dataressursene. Verdien i de beste KI-systemene er skapt av alle som noen gang har skrevet en bok, publisert en artikkel, lagt ut en oppskrift eller debattert på nett. Nå tjener de store aktørene godt på privatiseringen av denne digitale allmenningen.

En respons er å insistere på sterkere opphavsrett. Men et mer georgistisk svar vil være å tenke på data som en verdi «som tilbys vederlagsfritt» på internett og derfor skattlegges: en grunnrenteskatt på data slik sjefen i Mistral, Europas ledende KI-selskap, nylig har tatt til orde for.

En slik skatt vil bare bli viktigere jo flere arbeidsoppgaver KI-agentene kan ta over. En grunnrenteskatt på data, som gir folk en «KI-dividende», kan være et klokt grep for å sikre at fellesskapets verdier finner sin vei til folks hender.

Norge trenger også en strategisk visjon for våre egne dataressurser. Norges helsedata, befolkningsdata og sosiale registre er blant de mest komplette i verden og kan være svært verdifulle for en rekke KI-anvendelser. Her kan konsesjonsmodellen fra vannkraften brukes direkte: tilgang til data gis på betingelse av kompetanseoverføring, norsk KI-utvikling, og avgifter som tilfaller fellesskapet.

Takket være den georgistiske oljeforvaltningen har Norge en plass ved bordet der fremtiden avgjøres. Oljefondet er tungt eksponert mot amerikansk teknologiindustri. Microsoft, Google, Nvidia og Amazon, som bygger den teknologiske infrastrukturen KI bygger på, er blant fondets største posisjoner.

Som en av verdens største enkeltaksjonærer stemmer fondet på generalforsamlinger og fører jevnlig dialog med selskapsledelsen om styring og langsiktig verdiskaping. Men det er ikke nok. Norge og resten av Europa kan ikke fortsette å leve med avhengigheten av amerikanske teknologiselskaper. Anthropics KI-modell Mythos viser hvilke maktskjevheter KI-utviklingen allerede skaper.

Grunnet modellens eksepsjonelle cyberkapabiliteter valgte selskapet å gi et knippe viktige selskaper tilgang til modellen, mens andre må vente.

Et privat selskap, som ikke engang er på børs, avgjør med andre ord om norske virksomheter får tilgang til modeller i tide til å forsvare seg mot avanserte cyberangrep.

Skal vi sikre vår suverenitet og verdier, trenger vi egen KI-infrastruktur. Men det blir ikke billig. De fire store teknologiselskapene er ventet å bruke nesten et oljefond på KI-infrastruktur i år.

Den norske oljeformuen gir oss de økonomiske musklene. Forvaltningen av vannkraften og oljen var særskilt effektiv fordi man gjorde mer enn å hente ut grunnrente gjennom en skatt. Man konverterte grunnrenten til industriell kapasitet som sikret høy verdiskaping på sikt.

En mer aktiv stat som legger til rette for en KI-industri i Europa kan dermed være bruen fra én georgistisk suksess til en annen.