Kunstige motsetninger

På fredag kritiserte Maja van der Velden og Henrik Skaug Sætre Inga Strümke og meg for å mene at kunstig intelligens (KI) er «løsningen på nær sagt alle våre politiske og sosiale problemer». På mandag ble Senter for langsiktig politikk, hvor jeg er fagsjef, derimot satt i bås med «dommedagspredikanter» av Annelin Eriksen.

At jeg, innenfor et tidsrom av få dager, kan bli plassert i komplett motsatte båser i samme avis, vitner om et problem i diskusjonen rundt KI: at vi søker enkle kategoriseringer i møte med kompleksitet og usikkerhet.

Som Eriksen selv påpeker, finnes det et mellomland; et rom for nyanserte perspektiver som tar usikkerhet på alvor og hverken forherliger eller djevelgjør teknologien. Skaug Sætra har i sitt eget arbeid forsøkt å bryte ned binære motsetninger mellom de som fokuserer på «kortsiktige» problemer tilknyttet AI, som diskriminering og urettferdighet, og de som fokuserer på «langsiktige» katastrofale trusler.

En konstruktiv samtale må befinne seg i dette nyanserte mellomlandet. At jeg framhever både mulighetene og truslene ved KI er ikke et utslag av en Jekyll og Mr. Hyde-personlighet, men snarere et uttrykk for at KI har både fordeler og ulemper. KI har et enormt potensial og kan bidra til å løse noen av de mest presserende utfordringene vi står overfor. Teknologien er imidlertid også forbundet med betydelige trusler, både nå og i framtiden.

Noen reagerer på at vi fremhever muligheter ved KI som enda ikke er realisert. Men teknologien utvikler seg i et tempo som gjør at reaktiv regulering og tilpasning som ikke tar inn over seg mulige framtidige systemer vil bli utdatert før de trer i kraft. Vi er derfor tvunget til å se lenger fram. Da kommer vi ikke utenom å ta på alvor hypotetiske scenarioer, som kan inntreffe om KI-systemene blir mye kraftigere.

KI gir oss mer enn nok utfordringer. Vi trenger ikke skape ytterligere problemer ved å finne opp kunstige motsetninger.

‍