Grunnloven må endres

Gratulerer med dagen! Og som jeg innbiller meg at de sier på juridisk fakultet, gratulerer med Grunnloven! Dette er kanskje ikke dagen for kritikk, men Grunnloven er – ikke overraskende for en 210-åring − sjåvinistisk og moden for endring.

Misforstå meg rett. Jeg taler for reform, ikke pensjonering. Det er mye godt å si om Grunnloven. Den fungerer som et bolverk mot anti-demokratiske tendenser. Grunnloven er «svale hender på politisk popularitetssøkende panner som tidvis kan koke over», slik Tomas Midttun Tobiassen og Anine Kierulf nylig formulerte det i en kronikk i Aftenposten.

Den verner de som er underrepresentert i det politiske systemet. Demokratiets ånd er at alle skal få sin stemme representert og at også minoriteter skal få sine grunnleggende rettigheter ivaretatt. Menneskerettighetene er innlemmet i Grunnloven for å vise vei når flertallets praksis strider med demokratiets ånd.

Det er riktignok vanskelig å vite i hvilken grad Grunnloven faktisk lever opp til idealene. Demokratier kan undergraves og årsaken til at de varer skyldes kultur mer enn konstitusjon. Minoriteters rettigheter har rutinemessig blitt tråkket på i to hundre år, med domstolers velsignelse.

Likevel, at de aller fleste vellykkede land har grunnlover, gjør det naturlig å tenke at de spiller en positiv funksjon, spesielt i tider med strid. Moderne Norges største regimeskifte, overgangen til parlamentarismen, skjedde etter at regjeringen Selmer og svenskekongen ble tvunget i kne gjennom riksrett; et regimeskifte innenfor rettstatens spilleregler.

Det er altså intet behov for å pensjonere 210-åringen. Det betyr likevel ikke at alt er såre vel. Tross at den fikk seg en overhaling i 2014, er Grunnloven påfallende sjåvinistisk.

Hvis én av Grunnlovens sentrale funksjoner er å sikre de grunnleggende interessene til grupper som ikke blir hørt i det politiske systemet, skulle en forvente at de som ennå ikke er født hadde aller sterkest vern.

Klima er det mest åpenbare tilfellet hvor interessene til fremtidens generasjoner kan komme i skvis med våre interesser. Størsteparten av virkningen av klimatiltakene vi innfører i dag vil treffe om hundre år. Ingen av dem som rammes av fraværet av effektiv politikk har stemmerett. Det merker vi på klimapolitikken, som kom seint og fortsatt er håpløst ineffektiv.

Brundtlandkommisjonen sa det best: «Vi handler som vi gjør fordi vi kan slippe ustraffet fra det. Framtidige generasjoner har ikke stemmerett ved våre valg; de har ingen politisk eller økonomisk makt; de kan ikke gå i mot våre beslutninger».

«Etterslekten» fikk riktignok et vern i paragraf 112 i 2014. I den står det at «Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar [...] også for etterslekten [retten] til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares».

Men første gang paragraf 112 var oppe i Høyesterett, vurderte Høyesterett paragrafen dithen at den ga Stortinget maksimalt spillerom i å selv vurdere om deres handlinger er i tråd med etterslektens interesser.

Dette står i tydelig kontrast til forfatningsdomstolen i Tyskland, som i 2021 vurderte store deler av tysk klimapolitikk som grunnlovsstridig. Som Hannah Cecilie Brænden skriver i en artikkel i Lov og Rett, fremhevet domstolen at langsiktige hensyn har en tendens til å forsvinne i dag til dag-politikk og at framtidige generasjoner ikke har en egen stemme i den politiske prosessen, som sentrale hensyn for å begrense flertallsviljen.

Et sunt naturmiljø er heller ikke det eneste vi skylder fremtiden. Vi utvikler teknologi som står i fare for å true både vår egen og fremtidens interesser. På verdensbasis er det mest åpenbare problemet atomvåpen. De nye farene kommer fra bioteknologi og kunstig intelligens.

For eksempel blir det enklere og enklere å lage dødelige og smittsomme virus i garasjen. Med dagens reguleringer er det lite vi kan gjøre for å forhindre at etterslekten vil arve et samfunn som er radikalt forverret. Om alle misfornøyde samfunnsgrupper kan lage virus, forvitrer statens voldsmonopol og evne til å trygge borgerne. Resultatet kan bli sivilisasjonskollaps.

Eksistensielle risikoer skiller seg ut. Det er truslene som kan utslette menneskeheten eller ødelegge vårt sivilisatoriske potensial for alltid. Hvordan bør vi håndtere disse truslene i et politisk system?

Én metode er å se for oss en hypotetisk grunnlovsforsamling bestående av alle mennesker som noen gang kan leve, hvis vi spiller kortene våre rett. Hvordan ville denne grunnlovsforsamlingen valgt å prioritere? Hvis vår generasjon ikke greier å overlate jorda til alle de generasjonene som kan komme etter, feiler vi alvorlig i våre forpliktelser.

Et minstekrav fra en slik grunnlovsforsamling ville være å utvikle institusjoner som fremmet etterslektens interesser. I dag har vi ingen.

Vi har et barneombud, men intet ombud for fremtidige generasjoner. Vi har en perspektivmelding som sier noe om økonomiens tilstand de neste femti årene, men ingen melding som sier noe om de største truslene vi står overfor på lang sikt. Vi har et grunnlovsvern som sikrer et sunt naturmiljø, men ingen som sikrer adekvat levestandard eller eksistens.

Skal Grunnloven spille sin funksjon må den utvides til å gjelde vår kanskje viktigste forpliktelse, den til etterslekten.