NTNU Utmatrikulering 2026: Vær moralsk ambisiøse

‍

Ærede dekaner og ansatte ved universitetet, stolte foreldre, familie, venner – og viktigst av alt, kjære studenter: Gratulerer med dagen!

For åtte år siden stod jeg der dere står nå, spent på fremtiden, og usikker på hva jeg hadde i vente.

Det jeg husker aller best fra NTNU, foruten at alle gikk i allværsjakke hele året, var følelsen av å være omgitt av så mange energiske og smarte mennesker. Hele universitetet er gjennomsyret av faglig kvalitet og høye profesjonelle ambisjoner.

Samtidig vil jeg peke på én stor svakhet med utdanningen jeg tok: Tross utallige bedriftspresentasjoner og karrieremesser, så lærte jeg lite om hva som er de store utfordringene i verden, og hvordan det jeg hadde lært kan bidra til å løse disse.

KUNNSKAP FOR EN BEDRE VERDEN – dette er NTNUs slagord og visjon. Men hvordan skal kunnskapen dere har fått egentlig bidra til en bedre verden?

Dere er noen av Norges flinkeste og mest privilegerte studenter. De fleste av dere kommer til å ta jobber som bidrar til å gjøre verden bedre. I alle fall litt. Men en karriere varer ikke evig, og dere må prioritere hva dere bruker karrierene deres på. Slagordet til NTNU, det forplikter. Hvordan kan innsatsen dere legger ned gjøre en størst mulig forskjell? 

Å starte en ny bedrift eller utvikle ny teknologi krever alltid hardt arbeid. Men det er ikke alle former for innsats eller innovasjon som er like viktig. La meg ta et eksempel:

Kanskje vil noen av teknologene blant dere forsøke å lage en enda bedre værvarslingsapp enn Yr. Det ville vært imponerende å få til. Men verdien for oss brukere i Norge vil være marginal. Yr fungerer allerede godt nok i dag. 

Et alternativ kunne vært å lage en bedre værvarslingstjeneste for fattige bønder i land som Malawi eller Tanzania. Om de kan treffe bedre med avlingene sine, produsere mer mat og få mer inntekt, så vil det ha enorm verdi for dem.

Eller et annet eksempel: Det er bra om biologene blant dere utvikler en type tran som ikke smaker råtten fisk. Det hadde gjort det mindre smertefullt for norske barn og voksne å få ernæringen de trenger. Men det handler bare om smak. Det hadde betydd veldig mye mer om dere heller utvikler en type omega 3-tilskudd som tåler varme, slik at den kan distribueres til underernærte barn i fattige land i sør.

Poenget mitt er: kunnskap er mest verdt når den gjør en stor forskjell — for mange, ikke bare noen få.

For jammen er det mange store utfordringer i verden. Jeg tenker på klimakrisen, smittsomme sykdommer, pandemier, sult og ekstrem fattigdom.

Det er lett å bli lammet av hvor store disse utfordringene er, og tenke at de er umulige å løse. Men det er ikke sant. Verden har løst like store utfordringer før.

Se bare på hvilke fremskritt som har skjedd siden dere ble født, tidlig på 2000-tallet.

Den gangen levde en tredel av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. I dag er det én av ti.

Og den gangen var det hvert år ti millioner barn som døde før de fylte fem år. Nå er dette tallet halvert. Fortsatt dør altfor mange mennesker av årsaker vi kunne ha forhindret — men fremgangen redder fem millioner barneliv hvert år. Det tilsvarer hele Norges befolkning.  

Hvorfor prøver ikke flere å løse de store problemene i verden? Jeg tror ikke det skyldes en mangel på omsorg, men at mange tror at deres bidrag ikke nytter. Det er vanskelig å se for seg at en liten gruppe individer skal få til endring. Men vet dere hva; dette er den eneste måten endringer noen gang har skjedd! 

Alle framskritt i verden er resultatet av enkeltmennesker sin innsats. Hvis ingen prøver, er vi dømt til å feile. Og hvis ikke dere kan, dere som er eksepsjonelt evnerike og ressurssterke unge mennesker, fra det beste universitetet i verdens rikeste land. Hvem skal da bidra til fremskritt i verden? 

At utfordringer er store og komplekse bør ikke lamme dere. Som ung i arbeidslivet blir man ofte anbefalt å si ja til nye utfordringer, ta sjanser og være ambisiøs. Jeg vil oppfordre dere til å være ambisiøse ikke bare på egne vegne, men også på vegne av større formål.

I fjor leste jeg en bok om dette som jeg skulle ønske fantes da jeg studerte, nemlig: Moralske Ambisjoner av Rutger Bregman.

I boka beskriver forfatteren at det finnes fire typer mennesker:

Han bruker to akser: hvor ambisiøs du er, og hvor idealistisk. Mange folk befinner seg nederst til venstre, uten store ambisjoner eller stor idealisme. Noen få, oppe til venstre, har høy idealisme, men lite ambisjoner – for eksempel de som primært kildesorterer og printer så få ark de kan.

Mange av dere har mye høyere ambisjoner. Men kanskje hovedsakelig på egne vegne, med drøm om en prestisjetung konsulentjobb – uten å tenke på om det gjør verden bedre eller verre.

Og så – den siste kvadranten, øverst til høyre, med høy ambisjon og høy idealisme: de moralsk ambisiøse. Det er dit jeg oppfordrer dere alle til å sikte mot. Ikke bare vil det være bra for andre, men basert på min erfaring, vil det også gi dere selv et rikere liv.

Jeg begynte min karriere i et stort teknologiselskap, som så mange andre fra NTNU. Jeg ville gjøre noe meningsfylt, og tenkte at jeg kan gjøre det ved å tjene godt, og å gi mye penger til veldedighet. Hvis man som nyutdannet donerer 10 % av lønnen sin til effektiv bistand, er det nok til å redde minst ett menneskeliv hvert år. Fantastisk, tenkte jeg, og de siste åtte årene har jeg valgt å gi bort 20% av lønna mi hvert år.

Men etter hvert skjønte jeg at potensialet var enda større enn som så. For den største ressursen man har som ung er ikke lønnen man får, men tiden man har. Hvert år skal dere legge ned rundt 2000 arbeidstimer i en jobb. Det også er en stor mulighet til å gjøre godt.

Derfor har jeg de siste årene søkt stadig mer moralsk ambisiøse jobber. Jeg har prøvd meg som finanspolitisk rådgiver på Stortinget, som byråkrat og fagdirektør i Norad - de som forvalter norsk bistand, startet en stiftelse kalt Gi Effektivt, og for tre år siden startet jeg en idealistisk tankesmie, Langsikt. 

Bare i min egen ganske korte karriere har jeg opplevd at det finnes mange ulike måter å være moralsk ambisiøs på, og at drømmejobben ikke trenger å ligne på utdanningen man har tatt. 

Dere har kompetanse som kan bidra til å løse store problemer i verden – også på andre områder enn det dere har studert. Klimaomstilling er et politisk problem like mye som et teknologisk problem. Og om samfunnet vårt skal håndtere transformativ ny teknologi på en god måte, deriblant kunstig intelligens, trengs filosofer og statsvitere like mye som ingeniører.

Noen av dere har sikkert fått jobb allerede, men mitt budskap er like relevant når dere går lei av den om to, fem eller ti år. De fleste jobber gir gode muligheter for å lære, og personlig utvikling, som dere senere kan bruke til å utrette noe stort.

Jeg håper dere om tretti år kan se tilbake på et yrkesliv med ikke bare profesjonell suksess, men også moralsk suksess. 

Det å være privilegert, det gir et ansvar. Når dere begynner i jobb vil dere umiddelbart bli blant de 4% i verden med høyest inntekt. Altså tjene mer enn 8 milliarder andre. Og foreldrene deres som er her i dag, de tjener trolig enda mer. Også de har et ansvar – husk å minne dem på det. 

Om vi – vi med mest penger, utdanning og muligheter – hadde brukt litt av tiden og pengene våre på andre enn oss selv, kunne millioner av mennesker i verden fått et bedre liv.

Kjære studenter, dere går ut fra NTNU med en fantastisk utdanning – et fantastisk utgangspunkt, og med kunnskap for en bedre verden.

Husk at dere har evner og muligheter. Bruk dem godt. Det er ikke nok å være profesjonelt ambisiøse; dere bør også være moralsk ambisiøse! Lykke til!