Alle vil ha mer, men hvem trenger bistanden mest?

Når Langsikt tar til orde for å omprioritere mye norsk bistand til andre formål, er det ikke fordi vi mener havbistand og informasjonsarbeid er uten verdi.

Vi stiller bare det ubehagelige, men nødvendige spørsmålet: I lys av globale bistandskutt, hva er viktigst å prioritere med de knappe ressursene vi har?

I en tid som nå trenger vi en skikkelig diskusjon om prioriteringer i bistanden. Ikke en debatt hvor hvert enkelt tiltak forsvares isolert, men hvor vi evner å se helheten.

Hva slags bistand trenger de aller fattigste landene? Hva etterspør de selv? Og hva bør Norges rolle i å støtte opp under disse behovene være?

Vi kan ikke prioritere alt

Norsk bistand har vokst til 57 milliarder kroner i 2025. Det er en betydelig sum, men likevel lite i forhold til problemene den skal løse. Med mer krig, humanitære behov og globale bistandskutt, må innsatsen konsentreres. Det er tid for tøffe prioriteringer.

Mindre total bistand betyr at nåløyet for prosjekter bør bli trangere, og at det må stilles høyere krav til effektivitet enn før.

Det som var riktige prioriteringer på bistandsbudsjettet i 2023 og 2024, er ikke nødvendigvis gode nok i 2025. For alternativene er mange og ofte gode; de beste prosjektene USA har kuttet bør nå være en benchmark for hva Norge bør prioritere.

Derfor anbefaler vi en rekke kutt og omprioriteringer i den norske bistandsporteføljen.

Noen handler om å kutte spesifikke programmer, andre om strukturelle grep. Et eksempel på sistnevnte er å prioritere bistand til de fattigste landene – særlig i Afrika sør for Sahara – og til de landene som er hardest rammet av konflikt og krise.

Vi mener også norsk bistand bør være mer målrettet mot fattigdomsreduserende tiltak. Ikke fordi alt annet er uviktig, men fordi dette haster mest.

Hva sier de fattigste landene selv?

En viktig test på gode bistandstiltak bør være: Står de på mottakerlandenes egne prioriteringslister?

I Den afrikanske unions «Agenda 2063», finner vi gjennomgående prioriteringer som:

● Utrydding av fattigdom og økt levestandard

● Helse og utdanning

● Klimatilpasning og fornybar energi

Disse behovene er akutte. Vårt spørsmål er ganske enkelt: Er det riktig å prioritere norske bistandsmidler til plastopprydding fremfor eksempelvis helsetjenester i de aller fattigste landene? Kanskje gir plastbistand gode resultater i et miljøperspektiv – men er det riktig formål å prioritere nå? Og må det være bistanden som tar regningen?

Bukken og havresekken

I møte med våre forslag har enkelte aktører gått i forsvarsposisjon for egne prosjekter eller tematiske satsinger, deriblant fra WWF, Changemaker og Kirkens Nødhjelp.

Det er forståelig. Men ingen av dem tar et uavhengig eller helhetlig perspektiv på hvordan norsk bistand bør prioriteres. Dessuten mottar alle disse bistandsmidler selv. At bukken ønsker mer av havresekken, det blir ingen overrasket av.

Vi etterlyser bidrag i debatten fra uavhengige aktører, for å forhindre en overfokusering på egne nisjer. Det krever også at politiske myndigheter og Norad tar større tydeligere overordnet styring, fordi de – mer enn andre – kan ha et fugleperspektiv.

Ikke minst bør vi lytte mer til mottakernes behov. Både makt, ressurser og beslutningsmyndighet bør flyttes nærmere lokale aktører. Det også bør få konsekvenser for hva norsk bistand brukes på. Om få dager utgir vi et nytt notat om dette.

Informasjonsstøtte – et særnorsk fenomen

Et av dagens bistandsprogrammer vi foreslår å kutte er informasjonsstøtten. Den er et godt eksempel på tiltak med uklar sammenheng med fattigdomsreduksjon, og med uklar addisjonalitet.

Kirkens Nødhjelp viser til at deres 2,7 millioner kroner har tillatt dem å finansiere tre stillinger i Norge, publisere flere rapporter og skape mer debatt. Men spørsmålene våre svarer de ikke på; bør det finansieres over bistandsbudsjettet, og er det viktigere enn tiltak i de landene som trenger hjelpen mest?

Informasjonsstøtte er et særnorsk tiltak, og det finnes lite dokumentasjon på at det har vesentlig utviklingseffekt i sør. Hvis vi virkelig mener alvor med å prioritere de fattigste, må vi våge å flytte ressursene dit de trengs mest – selv når det betyr kutt hjemme.

Å prioritere er ikke kynisk – det er ansvarlig

Det er ubehagelig å bli utfordret på egne satsinger, men vår hensikt er ikke å svartmale noen prosjekter – det er å bidra til en mer ærlig og resultatorientert debatt.

Vi ønsker en bistand som er bedre forankret i målet om fattigdomsreduksjon, mer i tråd med mottakerne sine egne prioriteringer og behov, og mer fokusert på resultater.

Det er på høy tid å heve blikket. Norsk bistand må ikke bare føles bra her hjemme – den må faktisk gjøre mest mulig nytte for dem som trenger det mest.

‍