Vaksiner er sikkerhetspolitikk

Verden står overfor et alvorlig paradoks: Samtidig som risikoen for nye pandemier øker, svekkes den politiske viljen, ikke minst i USA, til å investere i global helseberedskap.

Det pågående Ebola Bundibugyo-utbruddet i DR Kongo er det raskest voksende ebola-utbruddet i historien, og viser hvor fort en lokal helsekrise kan bli en internasjonal sikkerhetsutfordring. Viruset har spredt seg i en region preget av konflikt, mennesker på flukt og svake helsesystemer, og WHO har erklært utbruddet som en internasjonal folkehelsekrise.

Virus som oppstår i naturen er ikke den eneste pandemitrusselen fremover. Krig, konflikt og ny teknologi senker også terskelen for at land eller terrorgrupper skal utvikle virus som våpen. Ifølge E-tjenestens siste trusselvurdering blir «mulighetsrommet for biologiske våpen» revolusjonert av avansert bioteknologi og KI.

Når regjeringen diskuterer norsk sikkerhetspolitikk, og staker ut ny kurs for utviklingspolitikken gjennom «Prosjekt Vendepunkt», bør global helseberedskap derfor stå sentralt. Og Norge bør investere mer.

Covid-19-pandemien viste oss at vaksiner redder liv, og at de gir myndigheter handlingsrom og samfunn stabilitet. Men vaksiner virker bare hvis de utvikles i tide – og hvis de faktisk når frem til dem som trenger dem mest. Det er dette problemet verden nå står overfor i DR Kongo: det finnes ennå ingen godkjent vaksine eller spesifikk behandling mot denne typen ebola.

Såkalte plattformteknologier, som mRNA-plattformen bak covid-19-vaksinene og virale vektorplattformer brukt i andre vaksiner, gjør det i dag mulig å utvikle vaksiner mye raskere enn før. Men bare dersom det investeres i forkant i forskning, klinisk utvikling, produksjonsberedskap og regulatoriske løp.

Bundibugyo-utbruddet er også et konkret eksempel på hvorfor vaksineberedskap må bygges rundt hele virusfamilier, ikke bare enkeltvirus. Vi vet ikke hvilken variant som vil utløse neste krise. Derfor må verden lage et bibliotek av vaksinekandidater, laboratorienettverk, kliniske studieplattformer og produksjonskapasitet som kan aktiveres på dager og uker – ikke måneder og år.

Her har norske forskningsmiljøer mye å bidra med. Norske forskere har blant annet gjort et gjennombrudd med å gi vaksiner som nesedråper, og dermed slå virus ut ved inngangsdøren. Slik beskytter vaksiner ikke bare mot sykdom, men også mot å smitte andre.

Vi har krig i Europa, og Norge leder NATOs arbeid med helsesikkerhet. Norske bidrag til Verdens helseorganisasjon (WHO), vaksinealliansen Gavi, Det globale fondet for bekjempelse av aids, malaria og tuberkulose, og pandemikoalisjonen CEPI, er heller ikke bare veldedighet, men sentrale deler av vår sikkerhetspolitikk.

CEPI ble etablert etter ebolaepidemien i Vest-Afrika nettopp fordi verden hadde reagert for sent. Dagens utbrudd viser at denne lærdommen fortsatt er brennende aktuell.

De fleste land i Europa står i en krevende økonomisk situasjon. Alternativet til å styrke global og nasjonal helsesikkerhet er likevel dyrere. SSB har anslått det økonomiske tapet for Norge under covid-19-pandemien til over 300 milliarderkroner i Norge. Globalt var de økonomiske tapene på titusenvis av milliarder kroner.

Norge er et lite land, men vi har betydelig handlingsrom, og vi har bedre økonomi enn mange andre. I en mer urolig verden er det nettopp land som vårt som må holde globale helseinvesteringer oppe. Ikke av idealisme alene, men av ansvar og klokskap.

Investeringer i CEPI, Gavi og andre globale helseaktører er investeringer i beredskap og sikkerhet: i vaksiner, teknologi, produksjonskapasitet og systemer som slå tilbake nye utbrudd. For neste pandemi kommer – vi vet bare ikke nåreller hvor. Det pågående ebola-utbruddet i DR Kongo minner oss om at den kan begynne langt fra Norge, men likevel raskt angå oss.