Sikkerhet eller solidaritet?

Regjeringen arbeider med en bistandsreform og vil prioritere hardere. Våre beregninger viser at bare litt over halvparten av bistanden går til det folk flest anser som bistand: fattigdomsreduksjon og nødhjelp. Ukraina-støtten er en viktig årsak.

At Ukraina-støtten ikke skulle belaste verdens fattige, var det enighet om da Nansen-programmet for Ukraina ble vedtatt i 2023.

Nå spiser støtten til Ukraina og flyktninger i Norge hver tredje krone i bistandsbudsjettet. 15 milliarder av bistandsbudsjettet går til Ukraina. Det er mer enn det Norge bruker på helsehjelp og pandemisikkerhet og nødhjelp i resten av verden. Ukraina-støtten overdøver alle andre prioriteringer.

Noen innvender at hele Ukraina-støtten handler om å hjelpe mennesker i nød, og at den dermed har sin ubestridelige plass på bistandsbudsjettet. Men dette kamuflerer at sikkerhet er den egentlige begrunnelsen. For hvis nødhjelp var hovedformålet, måtte pengene gå dit behovene er størst, i tråd med de humanitære prinsippene. Det gjør de ikke.

Sudan har tre ganger så mange mennesker i nød som Ukraina, men fikk likevel bare 608 millioner kroner i bistand i 2025. Ukraina fikk 20 ganger så mye.

Den delen av Ukraina-støtten som ikke er nødhjelp må flyttes til forsvarsbudsjettet for å reflektere at det er sikkerhet som er det egentlige argumentet for den eksepsjonelle støtten.

Skal vi få skikk på bistandsdebatten, må vi også være ærlige om dens formål. Er det sikkerhet, eller er det solidaritet?

‍