Mer av oljeprofitten bør gå til investeringer i det grønne skiftet

Fremtidens nordmenn kommer neppe til å ønske at vi hadde maksimert avkastningen på Oljefondet slik at sparegrisen vår ble størst mulig. Mer sannsynlig er det at de vil ønske å ha hatt politikere som gjorde alt i sin makt for å stanse de mest dramatiske konsekvensene av klimaendringene – selv om det gikk utover formuen deres.

Denne betraktningen gjør seg relevant i forbindelse med klimaforliket som nylig ble vedtatt på Stortinget av Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre.

Selv om det nye klimamålet fikk størst oppmerksomhet, ble alle partiene unntatt Frp enige om et tiltak som trolig betyr mer for verdens klimagassutslipp enn alle andre norske tiltak: en opptrapping av Klimainvesteringsfondet.

Det er et norsk statlig fond som investerer i lav- og mellominntektsland med formål å bidra til å redusere eller unngå klimagassutslipp. Klimainvesteringsfondets investeringer har på kun tre år bidratt til å unngå 17,6 millioner tonn CO₂ i utslipp per år, tilsvarende 40 prosent av Norges årlige utslipp. Det inkluderer å bygge solkraftverk i India og vindturbiner i Sør-Afrika.

Det er derfor gledelig at Stortinget er blitt enige om en opptrapping. Norge bør bruke langt mer på klimafinansiering. Mangelen er nemlig stor.

En rapport fra Climate Policy Initiative anslår at det trengs omtrent 1300 milliarder dollar i året for å nå målene i Parisavtalen. Det innebærer en mangedobling fra dagens nivå. Behovene er spesielt store i lav- og mellominntektsland, som allerede står for mesteparten av utslippene i dag.

Norsk debatt om olje og gass har lenge vært preget av en lite fruktbar dikotomi mellom å utvikle eller avvikle. Det er synd, all den tid historien om norsk olje og gass i stor grad er en suksesshistorie. Først, da oljen ble oppdaget bestemte vi at den skulle tilhøre folket og skape vekst og arbeidsplasser i Norge. Så, en generasjon senere bestemte vi at vi trengte en handlingsregel og et oljefond for å unngå hollandsk syke.

Nå trenger vi et tredje nasjonalt kompromiss: Hvis vi skal drive med olje og gass, og det realistiske er at vi skal drive med det i lang tid, så bør en større del av superprofitten gå til investeringer i det grønne skiftet.

Det er ikke det samme som å gi vekk pengene til gode formål. Det bør handle om modige investeringer i den retningen vi uansett bør ta verden.

Norge har et særskilt moralsk ansvar for økt klimafinansiering siden vår rikdom kommer fra salg av fossil energi, som er driveren bak klimakrisen.

Dessuten er vi komparativt enormt rike. Senest i 2024 ble Norge kåret til verdens beste land å bo i. Bare i 2023 økte markedsverdien til Oljefondet, vår unike pengebinge, med over 3300 milliarder kroner. Det tilsvarer over 60 norske bistandsbudsjetter.

Med utgangspunkt i vår enorme rikdom og historiske ansvar for verdens klimagassutslipp, har Norges rettmessige andel av klimafinansieringen blitt beregnet til å være omtrent fire ganger mer enn det vi gir i dag. Det bør være et minstemål. Tross alt er våre 14 milliarder under en tredjedel av det vi bruker på subsidier til norske elbilkjøpere.

Vi har også en betydelig egeninteresse i å dempe klimaendringene.

Det handler ikke bare om hyppigere naturkatastrofer, mer ekstremvær eller større flyktningstrømmer, men også rent økonomisk: Oljefondet gjør oss svært sårbare for et drastisk fall i verdensøkonomien. I deres egne modeller anslår de at dersom verden ikke endrer kurs, vil rundt en femtedel av aksjeverdiene i fondet gå tapt.

Det er selvfølgelig ikke slik at Norge kan løse klimakrisen på egen hånd. Vi trenger derfor gjensidige internasjonale forpliktelser.

Samtidig er ikke klimakrisen binær. Forskjellen mellom to og tre graders global oppvarming er enorm. Derfor kan det ha stor verdi å gjøre litt.

Vi kan tross alt ikke fortsette med pekeleken i klimapolitikken. Eller som Dag O. Hessen har formulert det: Den største trusselen mot planeten er troen på at noen andre skal redde den.

‍