Fem spådommer om framtidens bistand

Ser vi slutten på det globale utviklingssamarbeidet?

Det reflekterer Masood Ahmed over i et essay publisert av Center for Global Development (CGD). Med lederstillinger i IMF, Verdensbanken, det britiske bistandsdepartementet DFID og CGD, har han omfattende erfaring å trekke på.

Ahmed er bekymret, men også pragmatisk optimistisk. Han leverer fem spådommer som alle som arbeider med bistand og utvikling bør merke seg. Derfor gjengir vi dem her:

1. Høyere krav til effektivitet

Vi må forberede oss på et varig lavere nivå av tradisjonell utviklingsstøtte. Samtidig bindes en økende del av de gjenværende midlene opp i flyktningkostnader, humanitære kriser og globale fellesgoder, som for eksempel klimakutt. Det betyr ytterligere press på satsinger som fattigdomsreduksjon, helse og utdanning.

Nedskaleringen av den klassiske bistanden er trolig varig, og dette må få konsekvenser. Midlene som er igjen, må brukes smartere.

Ahmed mener for mye bistand gis som tilskudd, selv der konsesjonelle lån kunne gjort samme nytte. Han etterlyser også tydeligere resultatmåling, med kvantifiserbare indikatorer som kostnad per tonn CO₂ spart eller helsegevinst per dollar investert. Altfor få prosjekter kan vise til dette i dag. Skal bistanden beholde sin legitimitet, mener han tiltak med svak dokumentasjon må fases ut.

Han viser til at vi har en stadig større kunnskapsbase om hvilke tiltak som er kostnadseffektive, såkalte «best buys» – og at disse må brukes mer systematisk enn i dag. Samtidig advarer han mot å falle i fellen med å prioritere kortsiktig effektive prosjekter. Det som virkelig teller er avkastningen for mottakerlandet selv, gjennom varig endring.

2. Tilbake til egeninteresser

Utviklingsbistand legitimeres i økende grad gjennom giverlandenes interesser. Fortellingen om bistand primært drevet av solidaritet taper terreng, mens hensyn til migrasjon, handel, sikkerhetspolitikk og geopolitisk innflytelse blir viktigere.

Ahmed advarer om at dette kan undergrave tilliten til utviklingssamarbeidet, dersom mottakerlandene opplever at egne prioriteringer blir tilsidesatt.

Uansett motivasjon må politikerne være transparente om formålet med bistand, mener Ahmed, og skille altruisme fra egeninteresse.

Dersom bistandsmidler brukes for å skape arbeidsplasser i Norge eller fremme andre norske interesser, da bør det sies tydelig – og kostnaden for det bør tas med (for eksempel per arbeidsplass).

Egeninteresse under dekke av solidaritet undergraver tilliten til systemet.

3. Det gamle regimet er passé

Den klassiske bistandsmodellen – med givere i nord og mottakere i sør, går mot slutten.

Nye aktører, som Kina, India og Gulf-landene, utfordrer det tradisjonelle OECD-DAC-systemet, ikke bare med penger, men også med nye ideer og normer.

Mange mottakerland har selv fått en helt annen posisjon i verdensøkonomien enn for bare én generasjon siden.

Fremtidens samarbeid vil også være mer horisontalt, spår Ahmed, der partnere deler ressurser og ansvar – snarere enn at den ene gir og den andre mottar.

4. Mer bilateral bistand

Skiftet til flere nasjonale interesser vil trolig gi en forskyvning av midler fra multilaterale ordninger til mer bilateral bistand. Da kan giverland i større grad styre ressursene selv.

Dette kan spesielt ramme FN og internasjonale organisasjoner som driver gavebistand. Ahmed maner derfor multilaterale utviklingsbanker til å redusere avhengigheten av direkte budsjettbidrag fra giverland.

Løsningen for utviklingsbankene ligger i å mobilisere mer kapital gjennom egen balanse (her er den nye norske garantiordningen relevant, men også tiltak internt i banken), og øke bruken av lån fremfor gaver.

Som Ahmed skriver: «Hvis et IDA-land ikke kan betjene et 40-årig lån med tilnærmet nullrente, hva sier det om vår tillit til landets utviklingsstrategi?» Samlet vil dette styrke utviklingsbankenes kapasitet til å finansiere investeringer i infrastruktur, energi og menneskelig kapital, selv i en tid med strammere budsjetter.

5. Det globale sør blir mer selvbevisst

Helt til slutt minner Ahmed om at landene i det globale sør, tross disse krisene, først og fremst etterspør støtte til å realisere egne strategier for utvikling og vekst.

De ønsker et bredere samarbeid om internasjonale rammebetingelser – fra handelspolitikk og gjeldshåndtering til klima og teknologi – som påvirker evnen deres til å delta i verdensøkonomien på lik linje som oss.

For å være relevant må utviklingssamarbeidet derfor dreie seg bort fra et snevert fokus på overføringer, og i stedet bygges rundt partnerskap og landenes egne prioriteringer.

Hva betyr dette for norsk bistand?

Norsk utviklingspolitikk står midt i den brytningen Ahmed beskriver. Vi ønsker både å være solidariske og å ivareta nasjonale og globale interesser.

Han mener vi potensielt kan gjøre begge deler, men at vi må være ærlige på hva som er hva, samt huske på at det er den solidariske delen som gir bistanden legitimitet.

Et konkret eksempel er norske energiinvesteringer i Afrika. Disse kan både bidra til fattigdomsreduksjon og til utslippskutt, men noen fokuserer mer på det ene enn det andre.

Når vi satser på billig energitilgang for verdens fattige, da er det solidaritet. Når fokuset derimot er å kutte eller unngå utslipp (et rent globalt fellesgode), som gjennom Norfunds klimainvesteringsfond, bør vi ikke kalle det bistand. Dette begrunner Langsikt i et nylig notat. Dessverre er ikke norske politikere ærlige om dette i dag.

Ahmed avviser spådommen om at bistanden er ved veis ende. Tvert imot peker han på at det finnes solide rasjonelle grunner til videre samarbeid, også for de som kun er opptatt av norske interesser. Globale utfordringer som klimaendringer, migrasjon, pandemier og handel kan bare håndteres gjennom global innsats.

Det er fortsatt sterk folkelig støtte til solidaritetsbasert bistand, ifølge Ahmed. Det viser også spørreundersøkelser i Norge. Og mange av verdens fattigste kan ikke vente lenger. Dette minner Langsikt norske politikere på fremover, i en nasjonal kampanje. Vi håper at både politikere, UD og Norad vil ta grep for å styrke og tilpasse norsk bistand til en ny tid.

Internasjonal bistand både må, og vil, bestå, om enn i en ny form – med klarere mål, ærlighet om målene og hardere prioriteringer.

‍