Hva hvis KI-flodbølgen kommer?

«We Must Act Now» er overskriften i et nytt brev signert av over 200 økonomer og KI-forskere, deriblant 16 nobelprisvinnere.

De hevder at KI kan bli radikalt mye bedre i løpet av det neste tiåret og at de økonomiske forandringene kan bli større enn under den industrielle revolusjonen – men på langt kortere tid. Underskriverne maner beslutningstagere til å sette i gang med å bygge institusjoner og økonomisk politikk som «styrer utviklingen i en retning som utfyller mennesker og kommer samfunnet til gode».

Terje Erikstad skisserte nylig noen av de mulige økonomiske konsekvensene, basert på en analyse fra den internasjonale tankesmien for sentralbanker BIS (DN 4. juli). Utfallene inkluderer alt fra etterspørselskollaps grunnet arbeidsledighet og lønnsbortfall til seks prosent årlig vekst. Rapporten er også innom et enda mer ekstremt scenario: en regelrett veksteksplosjon som et resultat av KI som forbedrer seg selv.

Pengene har også tilsynelatende troen på at noe stort er i vente. Bare i år bruker Microsoft, Alphabet, Amazon og Meta rundt 7000 milliarder kronerpå KI-infrastruktur. Det er en firedobling på tre år. Summer i denne størrelsesordenen kan bare forsvares hvis investorene tror KI har et historisk stort potensial.

Både verdensledende eksperter og investorer har tatt feil før. Det kan de gjøre denne gangen også. Men er det klokt å gamble på det?

Noen land tar transformativ KI på alvor, som Storbritannia. De har i mange år utarbeidet scenarioanalyser for KI som også inkluderer mer drastiske utfall. Britene har i tillegg bygget institusjoner. Et teknisk KI-institutt rådgir regjeringen om hva som ligger i horisonten, og før sommeren opprettet de et statlig AI Economics Institute, ledet av nobelprisvinneren Simon Johnson.

Kontrasten er stor til Norge. Vi har riktignok en håndfull forskere somdiskuterer temaet i offentligheten, men fra det politiske miljøet og myndighetshold er det ganske stille.

Regjeringen har nylig etablert KI Norge under Digitaliseringsdirektoratet, som skal fremme bruk av KI i norske virksomheter. Det er vel og bra, men mandatet gir liten grunn til å forvente uttømmende arbeid på samfunnskonsekvenser og politikk.

Det er ikke blitt bestilt så mye som en NOU om konsekvenser av KI for norsk økonomi. Skattekommisjonens mandat og påfølgende utredning nevner ikke engang kunstig intelligens, som påpekt av Fabian Nøst Harang og Andreas Ravndal Kostøl (DN 30. juni).

Morgendagens økonomi vil bli befolket av utallige digitale agenter. De vil sannsynligvis være eid og formet av et knippe ikke-europeiske selskaper. Allerede nå er de smarte nok til å løse uløste matteproblemer på første forsøk. Og for tiden rettes deres tankekraft mot å skape enda bedre versjoner av seg selv.

Det virker å være tilnærmet tverrpolitisk enighet om at denne utviklingen ikke vil ha noen særlig innvirkning på den norske modellen de neste tiårene. Eller i hvert fall at det ikke er mye vits i å tenke høyt om det.

Det er uheldig, for Norge trenger egne analyser og politikk på feltet. Den norske økonomien er i en uvanlig posisjon, blant annet fordi staten er en enorm kapitaleier – også av KI-selskapene. Det innebærer naturligvis at vi vil tape stort hvis det er en boble. En skulle følgelig tro det sikret at vi vant stort hvis KI innfrir forventningene.

Men det er det ingen garanti for. Som den amerikanske investoren Carson Block har pekt på, kan det være at aksjemarkedet kollapser hvis KI tar over nok jobber, siden de arbeidsløse må selge aksjene sine for å få inntekt.

Vi får håpe vi ikke har en flodbølge foran oss, all den tid vi sitter i strandkanten og teller sandkorn. Hadde jeg sittet i regjeringskvartalet, hadde dog økonomene blitt kalt hjem fra strandferien ganske snart.