Datasentre er ikke problemet – dårlig prioritering er det

DNVs ferske rapport om energiomstillingen kommer inn i en debatt som allerede går høyt. Overkrifter som «datasentre vil utkonkurrere annen norsk industri» skaper oppmerksomhet, men skjuler ofte det viktigste: Spørsmålet er ikke om Norge får datasentre, men på hvilke premisser.

Datasentre fyller et sentralt behov i en digital økonomi og kjemper om kraftkapasitet med dagens industri. Ifølge Energifakta Norge er industrien den største energibrukeren i Norge, med et samlet forbruk på rundt 72 TWh (eksklusive olje- og gassektoren). Samtidig ligger Norges normalårsproduksjon på om lag 157 TWh kraft. Dette gir en god målestokk for å forstå størrelsesorden i framtidige scenarioer om et mulig datasenterforbruk.

DNV anslår at datasentrenes kraftbehov øker fra om lag 1,6 TWh i dag til rundt 6 TWh i 2030, og i et mulig scenario opp mot 29 TWh i 2060. Frem til 2030 ligger veksten godt innenfor variasjonene norsk industri har hatt tidligere. Aluminium og ferrolegeringer har hatt store opp- og nedskaleringer, treforedlingen har falt kraftig, og nye næringer som sjømat og moderne prosessindustri har vokst. Kraftforbruket i industrien har aldri vært statisk – det flytter seg mellom sektorer over tid.

Et nivå på 29 TWh i 2060 er noe helt annet og forutsetter en utvikling det er vanskelig å fastslå fra 2025. For at et slikt volum skal være mulig, må tre forhold falle på plass samtidig: betydelig energieffektivisering i datasenterteknologi, en jevn utbygging av ny fornybar kraft, og et kraftsystem som håndterer langt høyere effektuttak uten å skape flaskehalser. Et datasenterforbruk som tar en femtedel av hele kraftproduksjonen er teknisk mulig, men politisk, naturmessig og økonomisk krevende.

Vi trenger reell prioriteringsdiskusjon

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om Norge kan levere 29 TWh til én ny bransje, men om det er klokt. At kapasitet kan komme, betyr ikke at alle datasentre som søker nettilknytning bør bygges, eller at datasentre bør få forrang fremfor annen industri, kraftkrevende eksport eller naturrestaurering. DNVs scenario er en påminnelse om konsekvensene av ulike valg – ikke en plan.

Svaret på «hvorfor gi kraft til datasentre fremfor annen industri?» avhenger av hva datasentre kan bidra med. I en europeisk økonomi der data, KI og digital sikkerhet blir en større del av verdiskapingen enn råvarer, kan datasentre være bedre industriinvesteringer enn flere av næringene de sammenlignes med. De gir lokal infrastruktur, varmegjenvinning, nye industrielle samarbeid og arbeidsplasser som styrker kompetansemiljøer. Men dette forutsetter industriell tenkning – ikke at vi behandler datasentre som tilfeldige kraftkunder som «må ha plass i nettet».

Samtidig er det åpenbart at ikke alle datasentre bør prioriteres. Vi trenger et nytt prioriteringsregime som skiller mellom ulike typer digital aktivitet. Det er stor forskjell på helsedata, europeisk sikkerhetsinfrastruktur, KI-trening og videostrømmer. Verdien, risikoene og samfunnsrollen varierer dramatisk, og skal vi ivareta både sikkerhet og næringsutvikling må prioriteringsrammeverket gjenspeile dette.

Som Truls Gulowsen i Naturvernforbundet klokt påpeker, må naturen også inn i vurderingen. Store digitale anlegg må lokaliseres der kapasiteten finnes, der varme kan utnyttes, og der naturinngrep kan forsvares. Datasentre er fysiske inngrep i både areal og kraftsystem – ikke nøytrale strømforbrukere.

Datasentre går ikke bort. Derfor trenger vi en reell prioriteringsdiskusjon: Hvilke datasentre vil vi ha, hvor skal de ligge, og hva skal de bidra med? Lykkes vi, blir datasentre en ansvarlig og langsiktig del av norsk og europeisk verdiskaping. Mislykkes vi, blir de en kilde til konflikt, feilprioriteringer og unødvendig arealpress.

‍