Bistand på hvem sine premisser?

I en kronikk påstår Havforskningsinstituttet at Norge har glemt havet i bistanden. Det er ikke sant.

For eksempel får programmet rundt forskningsskipet Dr. Fridtjof Nansen, operert av Havforskningsinstituttet, over 200 millioner kroner per år. Dette tross en evalueringsrapport i 2023 som kritiserer både resultater og bistandsrelevans.

Havbistanden er i tillegg spredt tynt over mange prosjekter og land. Det er dermed ikke en løsning på fragmenteringen i dagens bistand, slik Havforskningsinstituttet påstår.

Instituttet hevder videre at «få bistandskroner vil gi mer igjen for innsatsen» enn de som brukes på havet, men helt uten dokumentasjon. Det er for dårlig, for det finnes mye forskning på kostnadseffektivitet av bistand. For eksempel er femti år med WHOs vaksineprogram regnet på, og har gitt 24 ganger avkastning i sparte produktivitetstap i lavinntektsland.

Kontantoverføringer, ernæringstiltak og utdanningsprogrammer er også nøye studert, med randomiserte studier. Et forskningsinstituttet burde vise til kunnskap, ikke bare påstander. Med prosjekt Vendepunkt vil regjeringen satse på det som gir mest effekt. Da kan vi ikke investere i blinde.

Til slutt: Forfatterne mener norsk bistand bør bygge på det Norge er best på. Men skal dette være det avgjørende premisset?

Afrobarometer spurte 50.000 mennesker i 38 land hva myndighetene bør prioritere. Øverst kom helse (38 prosent), arbeid (33 prosent) og utdanning (23 prosent). Vi burde begynne med å lytte til dem.