Antibiotikaresistens krever nytenkning – lær av norsk oljepolitikk

Alle ønsker seg nye antibiotika, men ingen vil betale for dem nå. Dette er en typisk markedssvikt, der frie markeder ikke gir oss løsningene vi trenger.

Hvorfor skal legemiddelindustrien investere milliarder i å utvikle nye antibiotika nå, før det finnes et marked?

Det rasjonelle er å vente til behovet oppstår, og bedriftene vet hvilke vilkår de får. Dessverre kan dette koste samfunnet verdifull tid og mange liv. Å utvikle nye legemidler tar mange år.

At en næring tar mindre investeringsrisiko enn det samfunnet ønsker, er et problem Norge har løst før. Og vi kan gjøre det igjen.

Leterefusjonsordningen for olje og gass har vært avgjørende for å stimulere til ny aktivitet i Nordsjøen, og for at selskaper skulle ta risikoen med å lete etter nye felt. Nå trengs tilsvarende mekanismer for utvikling av nye antibiotika.

Løsningen er å endre tankegang om hva vi som samfunn skal betale for. I dag betaler vi legemiddelindustrien for vår bruk, men vi bør heller betale for tilgang.

Vi kan se til Sverige, Tyskland og USA for inspirasjon. De har innført såkalte pull-incentiver, som betalingsgarantier for tilgang på nye antibiotika. Slik kan industrien tjene penger på å utvikle et produkt, uavhengig av bruk.

Dersom flere land går sammen, vil slike ordninger få større effekt. Norge har sterke forskningsmiljøer, solid økonomi og lang tradisjon for å bidra til global helse. Vi bør derfor ta vår del av ansvaret for å etablere nye mekanismer. Bare slik kan vi holde antibiotikaresistensen i sjakk. Og det haster.

Allerede dør mer enn dobbelt så mange nordmenn av resistente bakterier som i trafikken. På verdensbasis dør over en million mennesker hvert år. Dette kommer frem i et notat fra tankesmien Langsikt, som foreslår en finansieringsmekanisme slik beskrevet her.

Verre skal det bli. Forrige uke kom FHI med illevarslende tall: antall nordmenn smittet av de mest resistente bakteriene har vokst med totalt 70 prosent de siste to årene. Antibiotikaresistens koster ikke bare mange liv, det truer også moderne medisin.

Når antibiotika ikke lenger virker, blir alle former for kirurgi farligere. Kreftbehandling blir mer risikabelt. Selv rutineinngrep som keisersnitt kan bli livstruende, hvis de etterfølges av infeksjoner vi ikke klarer å behandle.

Før antibiotika ble utviklet og tatt i bruk på 1940-tallet, var bakterielle infeksjoner som lungebetennelse, blodforgiftning og tuberkulose blant de vanligste dødsårsakene i Norge. Lungebetennelse kunne også ramme unge hardt. Mange døde fordi det ikke fantes effektive medisiner. Dette kan igjen bli virkelighet.

Norge er blant de landene i verden som bruker minst antibiotika, både i helsevesenet og i landbruket. Dette er bra, men ikke nok. At vi bidrar lite til problemet, gir oss ikke beskyttelse i retur.

Uten antibiotika som virker, endres mye av helsevesenet slik vi kjenner det i dag. Derfor bør vi lære av det som har fungert før, deriblant på norsk sokkel. For at bedriftene skal gjøre nødvendige investeringer, må de få betalt for det samfunnet trenger. For antibiotika handler det om beredskap, ikke bruk.