Vi trenger svar om pandemiens opphav for å unngå nye katastrofer

I en kronikk i Aftenposten kritiserer fire forskere fra Folkehelseinstituttet (FHI) meg for å overdramatisere og spekulere om hva som utløste koronapandemiens opphav i boken «Mysteriet i Wuhan». De mener at evidensen peker i retning av naturlig smitte – ikke lablekkasje, slik jeg mener.

Fortsatt et ubesvart spørsmål

En sentral uenighet handler om forskningens legitimitet: I boken dokumenterer jeg grundig hvordan politikk og vitenskap er blitt blandet sammen i jakten på pandemiens opphav. Jeg er også sterkt kritisk til måten forskningen fra én enkelt gruppe forskere er blitt brukt til å stoppe en åpen debatt.

Disse forskerne hevder nær sikkert at smitten må ha oppstått på våtmarkedet, tross store svakheter i datagrunnlaget og analysene. Og det var forskere – flere av dem med betydelige interessekonflikter fordi de selv var involvert i forskningen i Wuhan – som stemplet lablekkasjeteorien som konspirasjonsteori og delegitimerte hele debatten. Det må vi ta et oppgjør med.

Tross uenighet om hva bevisene egentlig sier, er forskerne fra FHI og jeg enige om to ting: Pandemiens opphav er fortsatt et ubesvart spørsmål, og det er stort behov for bedre å forebygge og forberede seg på fremtidige pandemier.

Slik kan vi bedre forsvarsevnen mot biologiske trusler

Her er mine seks forslag til hvordan vi kan finne svar og styrke vår forsvarsevne mot biologiske trusler i fremtiden:

1. Sett ned en internasjonal sannhets- og forsoningskommisjon om koronapandemiens opphav. Slike kommisjoner er tidligere brukt for å håndtere dypt polariserte spørsmål, som apartheidregimet i Sør-Afrika på slutten av 1990-tallet. Her kan Norge ta en diplomatisk lederrolle.
2. Still krav om internasjonale standarder for sikkerhet ved laboratorier som håndterer virus og annen farlig biologi. Tekniske undersøkelser av laboratorier, slik Verdens helseorganisasjon (WHO) mener er nødvendig for å påvise en eventuell lablekkasje, må være påkrevet – ikke frivillig. Ingen har ennå fått undersøke forholdene på virusforskningsinstituttet i Wuhan.
3. Lag en nasjonal biosikkerhetsstrategi. Dagens politikk har store mangler når det gjelder biologiske trusler, særlig menneskeskapte pandemier som stammer fra uhell og misbruk av bioteknologi.
4. Styrk biovåpenkonvensjonen. Konvensjonen har kun en håndfull ansatte og ingen inspeksjonsrett eller sanksjonsmuligheter. Til sammenligning har Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) 2700 ansatte, med rett til å inspisere laboratorier. Brudd på konvensjonen må føre til reelle sanksjoner. Biologisk etterretning og overvåking bør være en kjernefunksjon i internasjonalt samarbeid, for eksempel gjennom å overvåke farlige biologiske stoffer i luft og kloakk. FHIs program for avløpsovervåking bør også styrkes.
5. Begrens tilgangen til «råvarer» som kan brukes til utvikling av biologiske våpen. Still krav til leverandører av syntetisk DNA om å screene bestillinger og kunder for potensielt farlige sekvenser. Innfør risikovurdering og begrensninger på bruk av KI-modeller som brukes til biologiske formål («biologiske designverktøy»).‍
6. Styrk samarbeidet om å utvikle og fordele vaksiner gjennom internasjonale samarbeid som Koalisjonen for innovasjon innen pandemiberedskap (CEPI), Gavi – vaksinealliansen og EU.

Vi lever i en tid der teknologiske terskler for å utvikle farlige virus og bakterier forsvinner i høyt tempo, og vi har en historie full av laboratorieuhell.

Da holder det ikke å la pandemiens opphav gå ubemerket hen. Skal vi lage reelt kunnskapsbasert politikk, trenger vi bedre svar enn vi har i dag og målrettede tiltak for å hindre at ulykker skjer igjen.