Norge bidrar – til andres vekst

Norge investerer store beløp i kunstig intelligens (AI), men nesten utelukkende i utlandet. Via Oljefondet er vi blant de største eierne i Nvidia, Microsoft, Alphabet, Meta og Amazon – selskapene som nå bygger og kontrollerer AI-infrastrukturen verden kommer til å være avhengig av i tiår fremover.

Nvidia er nå verdt 2,5 ganger den samlede verdien av Oljefondet, og mange frykter at den sirkulære AI-økonomien, der kapital, maskinvare og tjenester flyter mellom aktørene, er en boble. Kanskje kommer det en verdikorreksjon, men AI er mye viktigere enn aksjekurser. Det er et industrielt kappløp om å kontrollere infrastruktur for fremtidig verdiskaping.

I dette industrielle AI-kappløpet er vi enn så lenge bare en skeptisk tilskuer, og norske virksomheter utsetter å ta i bruk kunstig intelligens i stor skala. Norge har høy investeringsevne og sitter på data og kompetanse i viktige sektorer som energi, prosessindustri, hav- og maritim sektor og helse og offentlig digitalisering. Det burde bekymre oss at vi i praksis likevel bidrar mer til andres AI-vekst enn vår egen kompetanse og infrastruktur. Det er et paradoks, og en reguleringsoppgave.

Hvorfor klarer ikke privat sektor dette alene? Fordi risikoen er feil fordelt. AI-infrastruktur krever langsiktige investeringer i data, regnekraft, forskning, sikkerhet og endringskompetanse – før effekten kommer. De fleste norske selskaper har for små datamengder, for svake datateam, for fragmenterte systemer og for lite kapital til å ta risiko tidlig i utviklingsløpet. Resultatet er at prosjekter stopper før de når skala. Dette er ikke et innovasjonsproblem, men et strukturproblem: Ingen enkeltbedrift kan bære kostnaden av nasjonal AI-kapasitet.

Vi har sett en modell som fungerer: trekantsamarbeidet i forsvarssektoren, der staten tar risiko i tidlig fase, forskningen utvikler og tester teknologi, og industrien skalerer. Det har gitt Norge kapasitet og kompetanse som ellers ikke ville oppstått i markedet. AI trenger en tilsvarende struktur.

Som en del av Langsikts ekspertutvalg på AI har vi foreslått tre grep som løser selve problemet – ikke bare symptomene:

1. Bygg nasjonale AI-industriklynger rundt sektorer der Norge allerede har fortrinn: energi, hav, prosessindustri, helse. Sikker tilgang til data og regnekraft etter Altinn-modellen gjør det mulig for norske aktører å bygge tjenester uten å være låst til globale plattformer.
2. Tiltrekk og utvikle kritisk AI-kompetanse. Raskere arbeids- og studieprosesser, bedre vilkår for nøkkelkompetanse og muligheter for industriell forskerutdanning gir bedriftene tilgang på de rollene som avgjør om prosjekter skalerer eller stopper.
3. Etabler sterke konsortier og partnerskap, slik finansnæringen gjorde med BankID og Vipps, eller gjennom trekantsamarbeid mellom stat, forskning og industri, slik vi kjenner fra forsvarssektoren. I små markeder er samarbeid ofte eneste vei til konkurransedyktig skala.

Oljepengene har gitt Norge en enorm finansiell styrke. Spørsmålet nå er om vi også vil bruke den til å bygge en industriell posisjon i AI, eller om vi nøyer oss med å være brukere og investorer i andres. Fremtidens verdiskaping avgjøres av hvem som bygger infrastrukturen – ikke bare hvem som eier aksjene.

‍