Kritikk må bygge på fakta for å bidra til forbedring

La oss først slå fast at det er bra at bistanden debatteres. Kritikk og refleksjon er helt nødvendig for å utvikle bistanden, og i Langsikt har vi flere ganger påpekt behovet for omfattende forbedringer.

Men for at debatten skal bidra til fremgang, må den være basert på representative fortellinger og fakta – ikke myter. Derfor kritiserte vi at Trondsen og Kong fikk spalteplass i Aftenposten. Det fikk tidligere bistandsråd Hans Peter Melby til å reagere i Panorama.

Det meste av bistanden virker

Ingen har noensinne hevdet at all bistand er god, eller at all bistand gir gode resultater. Ja, det finnes prosjekter som mislykkes akkurat som i andre sektorer, men de er ikke bevis for at bistand som helhet ikke virker. Data forteller oss at det snarere er tvert imot.

I 2023 ble 9 av 10 prosjekter finansiert av Verdensbankens fond for de fattigste (IDA), en av Norges største partnere, vurdert å ha tilfredsstillende resultater.

Kritikken av bistanden ville vært langt mer verdifull om den søkte å foreslå løsninger fremfor å redusere en kompleks virkelighet til enkle, negative narrativer. En god problembeskrivelse er et godt utgangspunkt, men ikke nok. Og Trondsen og Kong kom seg ikke engang ut fra start.

Selv har vi kritisert mye, men også foreslått en rekke konkrete endringer, deriblant å ta i bruk utredningsinstruksen, større investeringer i kunnskap, mer effektiv organisering av multilateral bistand, eller mer penger til styrking av helsesystemer og vaksiner, sosiale sikkerhetsnett og kontantoverføringer.

Fra polarisering til konstruktiv kritikk

Når vi diskuterer skolepolitikk, handler det om hvordan vi kan få bedre resultater – ikke hvorvidt utdanning har en effekt. Dette til tross for at mange utdanningstiltak har dårlig effekt, og at mange har opplevd at skolen var negativ opplevelse for dem. Og ingen debatt om helsevesenet starter med spørsmålet om hvorvidt helsehjelp virker, selv om mange behandlinger og operasjoner har tvilsom effekt. Slikt gir kun polarisering og splid.

Selv om det finnes mange eksempler på mislykkede bistandsprosjekter, slik Trondsen påpeker i Aftenposten, så utfordret vi kritikkens nytte og relevans.

Tilsvarende kan man si om Melbys svar: Det er ingen tvil om at Elinor Ostroms evaluering av svensk bistand i 2001 satte søkelyset på viktige utfordringer da. Men det er like viktig å anerkjenne hvor langt bistanden har kommet siden den gang, det er tross alt over 20 år siden – og verden har heldigvis gått fremover.

Vi heier på en reell, konstruktiv diskusjon om hvordan vi kan gjøre bistanden enda mer effektiv og resultatorientert. De frivillige organisasjonene bør bli med på denne, og helst med et selvkritisk blikk. Det trengs.

Men for at en slik debatt skal ha verdi, må den være balansert, sannferdig og bygge på dokumentasjon. Kritikk er verdifull – så lenge den er basert på fakta. Her har flere av innleggene i denne debatten en del å gå på.

Å skape fremgang for millioner av mennesker som lever i fattigdom handler om målrettet innsats, systematisk arbeid og en læringskurve som krever justeringer og kontinuerlig forbedring. Det er krevende arbeid, men nettopp derfor er det viktig – for å sikre at innsatsen faktisk gjør en forskjell der den trengs mest.