KI må være demokratisk og billig

Det er begynnelsen på en illevarslende trend, hvor de kraftigste KI-modellene blir forbeholdt dem med størst lommebok. Vi trenger alternative måter å sikre at vår tids mest transformative teknologi blir tilgjengelig for alle.

De kraftige KI-modellene vi ser i dag, er trent på menneskets samlede kunnskap: vår felles kulturarv. Det er summen av alle våre språk, historie, tekster og kultur. Mye av materialet er delt fritt eller i det offentlige domenet.

Noen få teknologiselskaper har tatt verdens kunnskap uten å spørre om lov. Et plaster på såret var at teknologien i det minste var tilgjengelig for en billig penge. Nå kan det se ut til at teknologien som springer ut fra denne kollektive kunnskapen, kan bli stadig mer utilgjengelig.

Forestill deg en ung forsker i Kenya som utvikler banebrytende løsninger for lokal vannforvaltning. De mest avanserte KI-verktøyene som kunne hjulpet henne, koster mer enn gjennomsnittlig månedslønn i regionen. Samtidig sitter forskere i rike land med ubegrenset tilgang på de samme verktøyene.

Når verktøy bygget på menneskehetens samlede kunnskap blir tilgjengelig kun for de privilegerte, risikerer vi å konsentrere fremtidens innovasjonskraft i hendene på noen få.

Det kan være fristende å håpe at markedskreftene vil løse dette over tid. Men KI er ulik tidligere teknologier. Kunstig intelligens er ikke bare et forbruksgode, men en teknologi som aktivt genererer ny kunnskap og innsikt. Ulik tilgang på KI-modeller kan føre til at kunnskaps- og innovasjonsgapet øker eksponentielt. Framfor at velstandsgapet mellom fattig og rik tetter seg, vil vi kunne se galopperende ulikheter.

En løsning på problemet kunne være å skattelegge KI-selskapene i tråd med verdien av kulturarven som har gått inn i å trene modellene. Brorparten av verdien av modellene må sies å være felleseie. Det kan forsvare en særegen skatt på KI-selskaper.

Men skatt og påfølgende omfordeling er ikke nok. Vi må sikre at alle får tilgang på kunnskapen som kommer til uttrykk i KI-modellene. En mulighet er å behandle grunnleggende modeller som offentlig infrastruktur, utviklet gjennom internasjonalt samarbeid. Slik alle skal få tilgang på lik helsehjelp, skal alle sikres tilgang på KI.

En annen er at det offentlige tar mer av regninga. Hvis forskjellene mellom premium-modellene og basis-modellene blir store nok, er det vesentlige å sikre alle tilgang på modellen, men noen må betale. Et offentlig-privat samarbeid, hvor myndighetene står for mer av finansieringen, kan være en bedre løsning enn at privat forbruk og private investorer finansierer gildet.

Vi må ta valg i dag som sikrer at teknologien blir en kraft for demokratisering og felles fremgang, framfor en som forsterker eksisterende ulikheter.