Aftenposten forhindrer en opplyst bistandsdebatt
Å legge ned bistanden er like kunnskapsløst som å legge ned helsevesenet.

KI-generert illustrasjon fra Midjourney
Hovedmomenter
Det ble publisert en forkortet versjon av dette innlegget i Aftenposten 02. februar.
Den siste uka har Aftenposten publisert to svært bistandskritiske kommentarer, fra Eirik Jarl Trondsen og Jessie Kong. Kritikerne savner bevis på at bistand gir resultater, men kritikken er selv full av åpenbare feil, og sentrale påstander mangler dokumentasjon.
Aftenposten svikter når de gang på gang lar misvisende og udokumentert bistandskritikk komme på trykk. Hva er poenget med redaktørstyrte medier, Trine Eilertsen, om dette er avisens redaksjonelle nivå?
Bistand virker
Misforstå oss rett. Vi er de første til å si at det er behov for store forbedringer i norsk bistand. Eksempelvis bør vi investere langt mer i styrking av helsesystemer, vaksiner, sosiale sikkerhetsnett og kontantoverføringer til ekstremt fattige. Det handler imidlertid om at penger burde brukes enda bedre, ikke at bistanden ikke virker.
For bistand virker. De siste tjue årene har Norges bidrag til én organisasjon alene, den globale vaksinealliansen Gavi, sikret vaksiner til mer enn 110 millioner barn i fattige land. Dette anslås å ha reddet nesten to millioner liv. Det er nesten hundre tusen liv – mer enn et helt kull med norske skolebarn – hvert eneste år!
Gavi er et eksepsjonelt tiltak og utgjør kun noen få prosent av norsk bistand, men det er ikke bare denne delen som virker. Det gjelder den store majoriteten. I 2023 ble 9 av 10 prosjekter finansiert av Verdensbankens fond for de fattigste (IDA) vurdert å ha tilfredsstillende resultater. IDA er verdens største utviklingsinstitusjon og en av Norges største partnere. Påstanden om at bistanden ikke virker, treffer derfor ikke. Se Norads innlegg i Aftenposten 30. januar for mer evidens.
Vi må legge bistandsskepsisen bak oss
Selv om det finnes mange eksempler på mislykkede bistandsprosjekter, slik Trondsen påpeker, er ikke det normalen. Det finnes for øvrig mange eksempler på mislykkede prosjekter i det private næringslivet, helsesektoren og skolen, uten at vi legger ned næringsliv, helsevesen og skolen av den grunn.
Fra Trondsens innlegg kan man få inntrykk av at korrupsjon gjennomsyrer bistanden. Det stemmer ikke. Faktisk viser en studie av Verdensbankens bistandsprosjekter i Afrika at de økte økonomisk aktivitet i områder uten å øke korrupsjon, mens kinesiske prosjekter økte korrupsjon. Årsaken til dette forklares med givernes holdninger til korrupsjon.
Samtidig finnes det tilfeller av korrupsjon i bistanden og det undergraver tillit og utvikling - og må bekjempes, men tilnærmingen til problemet bør være nyansert og basert på dokumentert kunnskap.
Kongs påstand om at “vi tar penger fra vanlige folk og gir det til eliten i autoritære regimer” stemmer også ikke. I 2023 gikk kun 2,1% av norsk bistand til nasjonale myndigheter i mottakerland. Mesteparten av støtten kanaliseres i dag gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken, og frivillige organisasjoner som Flyktninghjelpen og Røde Kors.
Doble standarder
Av en eller annen grunn stilles det helt andre krav til bistanden enn til andre politikkområder. Når vi diskuterer skolepolitikk, handler det om hvordan vi kan få bedre resultater - ikke hvorvidt utdanning har en effekt. Dette tross at mange utdanningstiltak har dårlig effekt, og at mange har opplevd at skolen var negativt for dem.
Og ingen debatt om helsevesenet starter med spørsmålet hvorvidt helsehjelp virker, selv om mange behandlinger og operasjoner har tvilsom effekt. Ikke alle har gode opplevelser, men vi forstår at det er forskjell på resultatmål og anekdoter.
Dagens bistandsdebatt minner om den gang klimadebatten handlet om hvorvidt klimaendringene var reelle eller ikke. Og dessverre stakk det kjepper i hjulene for den langt viktigere diskusjonen om hvordan vi best skulle forhindre dem.
Innen klimafeltet har flertallet medier tatt et aktivt valg om å løfte debatten videre, forbi spørsmålet om hvorvidt vi trenger klimapolitikk. Tilsvarende burde vi gjøre med bistand.
Norsk bistand har stort rom for forbedring. Hvordan vi kan bidra til å gjøre bistanden enda mer effektiv, er noe politikerne og offentligheten bør vie langt mer oppmerksomhet. Norad fortjener honnør for å invitere til en slik konstruktiv samtale, senest i sitt innlegg i Aftenposten torsdag. De frivillige organisasjonene bør bli med på denne. Men det fordrer at vi legger bak oss en utdatert debatt om hvorvidt bistanden som helhet virker eller ikke.
Det krever imidlertid at aviser som Aftenposten slutter å føre en utdatert og misvisende bistandsdebatt.