Heller ikke økonomene forstår KI-revolusjonen

Denne uken delte statsminister Jonas Gahr Støre ut «KI-milliarden» til seks nasjonale sentre med base på universitetene. Over fem år skal de seks KI-sentrene motta 1,2 milliarder kroner for å stimulere til mer kunnskapsproduksjon om KI, teknisk så vel som samfunnsmessig.

KI-milliarden har allerede virket. Den har skapt en enorm interesse fra forskningsmiljøene og stimulert fag til å samarbeide på måter de ikke har gjort før. Jeg er med i ett av dem. TRUST, ved Universitetet i Oslo, spenner realfag, samfunnsfag, juss og humaniora og har titalls partnere i offentlig og privat sektor.

Men når jeg ser hvem som har fått tilslag, er det dessverre én faggruppe som i liten grad har hevdet seg, og det er samfunnsøkonomene. Det er påfallende all den tid KI er forventet å ha enorme konsekvenser for økonomien og samfunnet i stort. Samfunnsøkonomi er, ved siden av juss, den dominerende styringsdisiplinen og KI er av stor interesse for en økende mengde samfunnsøkonomer internasjonalt.

Økonomenes manglende interesse for KI påvirker myndighetenes kunnskapsgrunnlag direkte. Finanspolitisk utvalg nevner ikke KI med et ord, ei heller hvilke konsekvenser en hurtig automatisering av arbeidskraft vil ha for økonomien og det norske samfunnet. I Perspektivmeldingen som ser på utviklingstrekk fram mot 2060 anslås det marginale gevinster av automatisering.

At KI vil ha marginale gevinster står i sterk kontrast til anslagene fra ledende eksperter. Ifølge tusenvis av eksperter på KI er det mer sannsynlig enn ikke at vi i 2047 har KI-systemer som utfører alle arbeidsoppgaver bedre og billigere enn mennesker.

Vi har allerede tilgang til svært kapable KI-systemer, som er på nivå med verdens fremste eksperter i koding og matematikk. De besitter en ekstrem mengde kunnskap om vanskelige spørsmål og bidrar allerede til å flytte forskningsfronten. Med dypforskningsfunksjonene i ChatGPT og Claude kan man i løpet av noen minutter skrive rapporter som det ville tatt uker for en doktorgradsstipendiat å lage.

Utviklingen viser heller ingen tegn til å stoppe. Skal vi tro de ledende selskapene vil vi innen noen år ha KI-systemer som kan gjøre nesten alt kontorarbeid.

De økonomiske konsekvensene er forventet å være store. På den ene siden kan KI være gavepakken som tilsynelatende løser mange av våre problemer. Den kan frigjøre arbeidskraft som kan bli de varme hendene som etterspørres i helsesektoren. Men selv i et optimistisk scenario, vil den norske økonomien stilles overfor en av sine største omstillingsutfordringer siden den industrielle revolusjonen.

Fraværet av gode analyser gjør at myndighetene er like i tåka som de var da ChatGPT ble lansert og snudde opp ned på utdanningssektoren.

At økonomene misser den viktigste teknologitrenden i vår tid, er påfallende all den tid samfunnsøkonomiens beste forklaring på økonomisk vekst er nettopp teknologiutvikling. De ignorerer også en gryende faglitteratur på de økonomiske og samfunnsmessige konsekvensene av KI.

I boka Power and Progress argumenterer fjorårets nobelprisvinner i økonomi, Daron Acemoglu, for at KI vil svekke arbeidstakernes makt og økonomiske situasjon. Han mener vi bør styrke fagforeningene, redusere skattene på arbeid og investere mer i arbeidssupplerende teknologi for å unngå at automatisering blir et onde.

Andre ledende økonomer, som Anton Korinek og Chad Jones, spår eksplosiv økonomisk vekst hvis KI-ekspertene har rett i at maskinene vil gi en mangedobling i tilgangen på dyktige og hardtarbeidende kunnskapsarbeidere og overskuddet går til kapitaleierne.

Norge er ikke forberedt på utviklingen. Våre eksisterende velferdsordninger, som baserer seg på at arbeidsledighet er et marginalt fenomen, er på ingen måte dimensjonert for et slikt scenario. Skattesystemet er heller ikke rigget for å finansiere en velferdsstat om store deler av lønnsinntektene skulle bortfalle.

Hvis verdiskapingen flyttes fra arbeid til kapital og mange arbeidstakere sliter med å omstille seg, hvordan bør skattesystemet og velferdsstaten innrettes? Er det for eksempel klokt med arbeidsgiveravgift, som gjør det dyrere å ansette mennesker enn maskiner, i en fase med rask omstilling? Er arbeidsmarkedstiltakene og videreutdanningsprogrammene tilpasset en situasjon hvor en stor del av befolkningen må lære seg å utføre nye arbeidsoppgaver?

Er de sentrale institusjonene i arbeidsmarkedet, som fagforeninger og trepartssamarbeidet, rustet for å sikre både økt produktivitetsvekst, men også fordeling og maktbalanse mellom arbeidstakerne og kapitaleierne?

For å være beredt på det som kommer, trenger vi at våre beste fagfolk gir samfunnet og politikerne en best mulig forståelse for endringene som kan komme og den tilhørende forskningen. At vi fortsatt har få empiriske studier å lene oss på og at fremtiden er usikker, er ikke en god grunn til å ignorere det som kan eller vil komme.

Samfunnsøkonomer er flinke til å hjelpe oss å håndtere samfunnsproblemer vi stort sett allerede har løst, som hvordan vi kan gjøre marginale endringer i folketrygdens ytelser og skattesatsene for å øke tilbudet av arbeidskraft.

Det samfunnet trenger mest er imidlertid at våre kloke hoder bruker tid på problemene vi ikke har en løsning på, slik som hvordan vi best håndterer den kommende KI-revolusjonen. Store deler av kunnskapssektoren er nå mobilisert. Når kommer økonomene på banen?