De ti KI-bud kobler prinsipper til politikk

Torsdag 23. oktober lanserte Langsikts ekspertutvalg rapporten De ti KI-bud, som ble oppsummert med en kronikk i DN. Budene er ment å gi en retning til norsk KI-politikk slik at vi ikke bare blir passive forbrukere av andre lands teknologi, men sikrer at KI kommer hele landet til gode.

Tor W. Andreassen svarte samme dag i DN at det ikke holder med prinsipper og at Norge mangler handlekraft. Det er vi enige om. Budene alene er ikke nok. De må følges av politikk og tiltak som kan omsettes i praksis.

Derfor presenterer ekspertutvalgets rapport en tydelig situasjonsbeskrivelse, en analyse av Norges konkurransefortrinn og totalt 44 konkrete politikkforslag. Budene skal inspirere til handling, ikke erstatte den. Budene har en egen funksjon: de samler oss om et felles språk og en langsiktig retning, slik oljebudene gjorde. Prinsippene peker ut kursen, politikken må sørge for fremdriften.

Andreassen har også rett i at KI ikke er en naturressurs. Det skriver vi eksplisitt i kronikken. Det KI og data deler med oljen at de er kapitalintensive og kan skape enorme verdier. Derfor må Norge posisjonere seg.

Kjernen i utvalgets arbeid er nettopp erkjennelsen av at utviklingen i dag styres av noen få globale aktører som kontrollerer teknologi, data og infrastruktur. Vår oppgave er å finne Norges plass i dette bildet.

I et annet svarinnlegg samme dag utfordrer Jon Henrik Laake oss på hvem som skal eie, drifte og sertifisere norske KI-modeller. Dette er blant de mest krevende spørsmålene vi står i. Rapporten løfter temaet, men peker også på behovet for en bredere politisk diskusjon om styring og eierskap. Utvalget mener at staten bør legge til rette for et økosystem av ansvarlige aktører – ikke eie alt selv, men bygge kapasitet og tilsyn i Norge.

Det er lite realistisk at Norge alene vil bygge store grunnmodeller fra bunnen av, men vi kan videreutvikle og tilpasse åpne modeller til en norsk kontekst. Med regjeringens ambisjon om at «80 prosent av offentlige virksomheter skal ha tatt i bruk KI i løpet av 2025» og at Norge skal være «verdens mest digitaliserte land» er det en forutsetning at modellene som brukes her også testes og evalueres ved norske forskningsinstitusjoner.

Vi deler derfor kritikerne sitt hovedanliggende: Norge må handle raskt. Vi trenger mer debatt, ikke mindre, og langt større investeringer i kompetanse, dataforvaltning, infrastruktur og teknologiutvikling. KI-politikken må koble verdier til virkemidler – fra prinsipper til investeringer – og ta utgangspunkt i våre egne fortrinn: høy digital modenhet, pålitelig dataforvaltning, høy tillit og rimelig, fornybar energi.

Som digitaliseringsminister Karianne Tung sa under rapportens lanseringsarrangement: «De ti budene er et veldig godt kompass for den videre politikkutviklingen på dette feltet.» På samme måte som oljebudene la grunnlaget for et halvt århundre med verdiskaping, kan KI-budene være et kompass for hvordan Norge bruker sine fortrinn til felles beste i den KI-drevne økonomien.Å bli enige om prinsipper er et første steg. Det neste vi må gjøre er å omsette dem til politikk, og rapporten vår inneholder flere forslag til det. Norge har gjort det før – vi bygget en kraftnasjon på vannet vårt og velferdsstat på olje. Nå må vi vise den samme handlekraften i den digitale tidsalderen.