Data er ikke som olje. Den er bedre.

Da vi fant olje, hadde Norge politisk vilje til å regulere ressursen til en langsiktig verdiskapende kommersialisering. Med data har vi gjort det motsatte. Vi produserer enorme mengder data, men uten rammer som fanger verdiene før de forsvinner ut av landet. Det er dette strukturelle gapet vi må tette.

Norges største hinder i dataøkonomien er ikke mangel på teknologi, men mangel på klare regler for tilgang, prising og kvalitet. Det institusjonelle rammeverket som var selve grunnlaget for oljeeventyret, mangler for data.

Norge produserer i dag svært verdifulle data innen helse, energi, transport, bygg og finans. Likevel ligger dataene spredt, er ustandardisert og ofte utilgjengelige. Vi har rådataene, men uten et reguleringsregime ender verdien i andre land, eller forblir uutnyttet hjemme hos oss.

Skal Norge lykkes i KI-økonomien, må vi behandle data som en nasjonal ressurs, ikke som et tilfeldig biprodukt av digitale systemer.

Konkurransen i den digitale økonomien følger en optimeringslogikk. Den som bruker data til å kontinuerlig forbedre sine tjenester, vinner. Google blir bedre for hvert søk, Microsoft for hvert dokument i Copilot, Nvidia for hver modell som trenes.

Denne dynamikken skaper en selvforsterkende fordel som ingen andre aktører kan matche.

Uten kontroll over våre egne data taper Norge før konkurransen starter. De selvforsterkende effektene gjør at verdiene konsentreres hos aktørene som allerede har mest data.

Det er ikke en naturlov at datagigantene skal eie all fremtidig verdiskaping i dataøkonomien. McKinsey anslår verdipotensialet fra data og KI i Norge til 95–159 milliarder kroner i året. Det tilsvarer en god porsjon av den årlige oljepengebruken. OECD understreker at bedre bruk av data både kan kutte kostnader betydelig i tjenesteproduksjon og skape helt nye former for verdiskaping.

Hva står i veien for å skape verdier av norske data?

En viktig kilde er altfor risikoavers personverntolkning. En annen er manglende kompetanse på datastyring og -deling. En tredje er mangelen på incentiver. De som har data, får ikke noe igjen for å dele.

Et fjerde hensyn er at datadeling i enkelte markeder oppfattes som konkurransesensitivt. I bransjer som dagligvare, der pris- og voluminformasjon kan gi strategiske fordeler, tolkes deling ofte som risiko for koordinering snarere enn innovasjon.

Tre ting må på plass:

• En økonomisk modell for data: Rådata bør forvaltes av fellesskapet, mens kommersiell bruk kan lisensieres gjennom transparente ordninger. Basert på norske og internasjonale anslag for verdipotensialet i KI-økonomien, vil selv en svært moderat grunnrente, om lag én prosent av verdiskapingen i utvalgte sektorer, kunne gi 10–15 milliarder kroner i årlige inntekter.
• Klare regler og incentiver for datadeling: Norge har lenge hatt en politikk for åpne data, men uten å sikre kvaliteten i dataene som deles, og uten incentiver for deling av data. I dag finnes ingen incentiver for å dele data. Derfor trenger vi Datafunn, et regelstyrt fradrag der en uavhengig instans vurderer datasettets kvalitet, struktur og gjenbrukspotensial, og belønner deling gjennom et skattefradrag etter samme prinsipp som Skattefunn.
• Nasjonale plattformer for datastyringsdeling og tilgang: Norge har flere gode felleskomponenter, ikke minst Altinn, en nasjonal dataløsning, som skaper verdi både for næringsliv og offentlig sektor. Samtidig preges helsesektoren fortsatt av tung regulering og fragmentert infrastruktur. Industridata og energidata ligger et sted midt imellom. De har store mengder data, men uten en nasjonal tilgangsmodell som gjør dem delbare og brukbare.

Mange snakker om digital infrastruktur, men få snakker om reguleringsøkonomi for data. Norge trenger et strukturelt grep som gjør data like forutsigbart og lønnsomt å forvalte som olje en gang var – med nasjonal gevinst som kjerne. Med riktig regulering er data vår neste store verdiskapende ressurs og denne gangen uten utslipp.

‍