Frøhvelvet på Svalbard
Hvis katastrofen virkelig er ute og jorden ligger brakk, hvordan skal vi overleve? Frøhvelvet på Svalbard er verdens største globale beredskapslager for ulike frøsorter. Formålet er å sikre menneskeheten et genetisk mangfold av viktige matplanter i tilfelle naturkatastrofer, krig, klimakrise og andre krisescenarioer. Med driftskostnader på under ti millioner kroner årlig er frøhvelvet en billig investering for matsikkerheten til kommende generasjoner.
Frøhvelvet illustrerer et sentralt prinsipp i beredskap: selv om vi håper at et alvorlig utfall aldri skal inntreffe, kan det være klokt å forsikre seg. En investering på under ti millioner årlig sikrer genetisk mangfold som ville vært umulig å gjenskape etter en global matvarekrise. Tross lav sannsynlighet for et scenario er den forventede nytten høy.
Mye av arbeidet til Langsikt handler om å forberede samfunnet på hendelser som kanskje har lav sannsynlighet for å inntreffe, men har svært alvorlige konsekvenser hvis de inntreffer. Eksempler er pandemier og kraftig kunstig intelligens. Vi jobber for å forhindre slike hendelser fra å inntreffe og gjøre dem mindre skadelige hvis de inntreffer.
Barneombudet
Ikke alle individer er like godt representert i det politiske systemet. Barn har ikke stemmerett og kan ikke på andre måter fremme sine interesser. Norge opprettet Barneombudet i 1981 som første land i verden, med oppgave å fremme og beskytte barns interesser. I dag finnes flere titalls barneombud verden over. De har bidratt til å styrke barns rettigheter, blant annet gjennom forbud mot fysisk avstraffelse i over seksti land, styrket representasjon i rettsprosesser og bedre tilpassede helsetjenester.
Inspirert av Barneombudet har Langsikt tatt til orde for et framtidsombud som skal representere kommende generasjoner. Les mer om forslaget i notatet ‘Politikk for fremtiden: Fire forslag for mer langsiktige institusjoner’.
Handlingsregelen og Oljefondet
Når en bruker knappe naturressurser, som oljen, er det flere hensyn som må tas: en må unngå at store naturressursinntekter fører til at annen industri blir utkonkurrert og økonomien svekkes på sikt (såkalt “hollandsk syke”), så vel som å sikre en rettferdig fordeling av ressurser på tvers av generasjoner.
Oljefondet og handlingsregelen utgjør til sammen vårt institusjonelle rammeverk for å oppnå disse målsettingene. Alt overskudd fra kontinentalsokkelen blir satt inn i et fond som er designet for maksimal langsiktig avkastning innen etiske grenser, mens handlingsregelen sier at vi ikke skal bruke mer enn forventet realavkastning over tid.
Det institusjonelle rammeverket har gjort at Oljefondet i dag er verdens største statlige fond og gjør det mulig å leve et bedre liv enn vi ellers kunne gjort.
I Langsikt har vi med samme logikk tatt til orde for å opprette et nytt statlig fond, et innovasjonsfond som investerer med mål om økt fremtidig velferd. Det er en rekke teknologiske gjennombrudd som ville vært svært gunstige for menneskeheten, men som likevel ikke prioriteres fordi det verken er bedriftsøkonomisk lønnsomt eller noe som har sterke nok pressgrupper til at stater finansierer det over statsbudsjettet. Et presserende eksempel på dette er utvikling av nestegenerasjons antibiotika som kan beskytte oss mot resistente bakterier. Et innovasjonsfond, som stimulerer til spesielt samfunnsnyttige innovasjoner, vil sikre at vi bruker deler av dagens velstand på å beskytte både dagens og fremtidens generasjoner.
Uavhengige sentralbanker
Å unngå at prisveksten kommer ut av kontroll, er en av statens kjerneoppgaver. Men det er lettere sagt enn gjort. Hvis Stortinget eller regjeringen setter styringsrenten, vil de alltid være fristet til å sette ned renten for å øke folks kortsiktige kjøpekraft. Konsekvensen kan være at prisveksten kommer ut av kontroll. Det er derfor avgjørende at Norges Bank kan sette styringsrenten for å oppnå det politisk fastsatte mål om lav og stabil prisvekst, upåvirket av valgkamp og kortsiktige politiske hensyn.
Uavhengige sentralbanker har inspirert Langsikts forslag om en uavhengig karbonpriskomité: Politikerne bør, som i dag, sette klimamålene, men en uavhengig komité bør justere karbonprisen slik at vi når dem. Norge har en karbonpris (CO2-avgift), men prisen er dessverre satt for lavt til at utslippsmålene nås; det er et gap mellom mål og iverksatte virkemidler. Dette er noe en uavhengig karbonpriskomité kunne ha løst. Ler mer om forslaget i kronikken “Norges Bank bør sette karbonprisen”.
Skatt på tredjepartsskade
Markeder er en fantastisk koordinerings- og innovasjonsmekanisme som sikrer at goder fordeles til dem som trenger dem og at nye goder skapes. Men en svakhet ved markeder er at ikke alle konsekvenser har en pris, noe som leder til en markedssvikt. Markedssvikter medfører på den ene siden mangel på innovasjoner, siden en bedrift ikke kan forvente å høste alle fruktene av sine investeringer. På den andre siden fører det til mer samfunnskadelig virksomhet, siden bedrifter ikke må betale for alle skadene de påfører tredjeparter.
En måte å forhindre skadelige virkninger av markeder er å skattlegge aktivitet som har negative tredjepartsvirkninger (eksternaliteter). Karbonprisen er en slik skatt. Den pålegger en kostnad for klimagassutslipp og skaper dermed økonomiske insentiver for grønn omstilling. Prisen er ikke høy nok i dag, og ideelt ville den vært global, men litt er bedre enn ingenting. Selv en lav pris påvirker atferd i positiv retning.
Å skattlegge negative tredjepartskonsekvenser er en genial idé, men er dessverre for lite brukt. Det er en rekke negative konsekvenser som ikke skattlegges. Noen av dem er store risikoer knyttet til teknologisk utvikling. Store teknologiselskaper utvikler kraftige KI-systemer som kan gjøre mye godt, men også skape store negative konsekvenser. Risikoen for slike konsekvenser er imidlertid ikke noe som selskaper eller forbrukere må betale for. Da vil vi forvente mer risikabel adferd enn om disse risikoene hadde hatt en pris.
Den kanskje største skadevirkningen i dagens samfunn som ikke er priset er lidelse for husdyr og oppdrettsfisk. Globalt er det mer enn 80 milliarder dyr som holdes i industrielt dyrehold og drepes årlig. Bare i Norge er det nesten én milliard fisk som svømmer rundt i merdene til enhver tid. Dyrenes velferd er i liten grad ivaretatt i produksjonen. En måte å få produsenter og forbrukere til å ta mer hensyn til dyra, ville vært om vi skattla dårlig dyrevelferd. Langsikt har derfor foreslått en pris på dårlig dyrevelferd etter modell fra karbonprisen. Forslaget utdypes for fiskeoppdrett i notatet “Under overflaten: Dyrevelferdskrisen i oppdrettsnæringen”.
Ikkespredningsavtalen
Mange store trusler overskrider nasjonalstatens grenser. Vi trenger derfor internasjonalt samarbeid. Ikkespredningsavtalen er et godt eksempel. Avtalen er en internasjonal traktat fra 1970 med mål om å hindre spredning av atomvåpen. 191 land har sluttet seg til avtalen som ved signering hadde fem land med atomvåpen. Til tross for at flere land har utviklet kapasitet siden, har avtalen bidratt til at langt færre land har atomvåpen i dag enn eksperter på 1960-tallet anslo, og har bidratt til å begrense omfanget.
Avtalen viser at internasjonal enighet om potensielt katastrofale teknologier er mulig. I dag krever andre teknologiske utviklinger samme type koordinering. To av de viktigste er kunstig intelligens og syntetisk biologi, som begge er sentrale i Langsikts arbeid. Innen syntetisk biologi har vi tatt til orde for internasjonal regulering av kjøp og salg av syntetiske nukleinsyrer, som kan brukes til å lage farlige giftstoffer. Ved å kreve at selskapene screener alle bestillinger for potensielt farlige sekvenser, samt å regulere hvem som kan bestille denne typen materiale, kan faren reduseres. Les mer om forslaget i kapittelet “Tiltak” i notatet ‘Våpen, pest og gull’.
Oljefondet som universell eier
Mye av de negative konsekvensene av markedsadferd skyldes som nevnt at selskaper påfører tredjeparter andre skadevirkninger uten at de må betale for det, for eksempel gjennom store klimagassutslipp. Dette er imidlertid noe store eiere og investorer kan gjøre noe med ut fra ren egeninteresse. Hvis Oljefondet er investert i olje, har de en interesse i at selskapene slipper unna karbonavgifter. Men Oljefondet er også investert i andre selskaper som vil være skadelidende om klimaendringene blir for ille. Som en universell og langsiktig eier, investert i en liten del av hele verden, kan det derfor være i Oljefondets interesse, å jobbe for å redusere utslippene fra selskapene de eier. Les mer i vårt høringsinnspill til fondsmeldingen.
Tilsvarende effekt av universelt eierskap gjelder også andre negative og positive tredjepartsvirkninger selskapene Oljefondet er investert i har, for eksempel fra risikoer ved kunstig intelligens og andre teknologier. Langsikt jobber derfor for at Oljefondet tar en lederrolle i å sikre trygg utvikling av kunstig intelligens. Det vil være et gode for menneskeheten, men også for Oljefondets forventede avkastning over tid.
Nye finansieringsmekanismer for fellesgoder
Det var mye som gikk galt i håndteringen av COVID-19-pandemien, men utviklingen av vaksiner gikk bra. Uten smarte finansieringsmekanismer ville vaksiner blitt utviklet mye tregere. Det er nemlig en markedssvikt som preger vaksineutvikling: selv om verden desperat trenger vaksiner, kan usikkerheten om behovet for produsentens vaksine gjøre det ulønnsomt å lage vaksiner. Løsningen ble at verdens land lovet vaksineprodusenter at de ville kjøpe en gitt mengde vaksiner om de greide å produsere dem. Dette kalles Advance Market Commitments eller Advance Purchase Agreements. Disse mekanismene reduserte usikkerheten hos vaksineprodusentene og de turte derfor å sette i gang den risikable prosessen med å lage vaksiner. Konklusjonen kjenner vi. Det ble laget en enorm mengde vaksiner som i løpet av et år raskt reduserte alvoret av pandemien.
I Langsikt jobber vi med å anvende Advance Market Commitments på nye områder hvor markedet svikter. Ett eksempel er utvikling av ny antibiotika. Legemiddelindustrien mangler i dag insentiver til å utvikle nye antibiotika fordi det ikke finnes et lønnsomt marked – til tross for at antibiotikaresistens allerede tar flere liv enn trafikken i Norge. Vi har tatt til orde for at Norge, etter modell fra Sverige, Tyskland og USA, innfører betalingsgarantier der samfunnet betaler for tilgang til nye antibiotika, ikke bare for faktisk bruk. Les mer i Langsikts notat om antibiotikaresistens.
Vi har også foreslått en mer rettferdig og effektiv måte å fordele vaksiner i en pandemi. Under koronapandemien fikk rike land sin tredje dose før de mest sårbare i fattige land hadde fått en eneste. Dette var baksiden av medaljen til de effektive finansieringsmekanismene. I en forskningsartikkel i Journal of Medical Ethics foreslår vi en omfordelende auksjon: en vaksineallianse selger vaksiner til høystbydende land og bruker overskuddet til å kompensere landene som må vente. Slik kan rike land sikre egen befolkning, samtidig som fattige land får midler til å dekke sine mest presserende behov. Les mer i kommentaren “Bør livsnødvendig helsehjelp ut på auksjon?”