Nå har politikerne våre 100 dager igjen på å ta bistand på alvor
333 millioner barn lever i ekstrem fattigdom, og 43 millioner lider av akutt underernæring. De kan ikke vente lenger.
Om 100 dager skal et nytt statsbudsjett vedtas. Før det må politikerne ta grep:
1) Én prosent til bistand bør være et minimum.
Norge bør fortsette å gi minst 1 % av bruttonasjonalinntekt (BNI) til bistand, slik vi har gjort i over 40 år. Internasjonal solidaritet er en moralsk forpliktelse og i Norges langsiktige egeninteresse.
2) Bistanden må gå til verdens fattigste.
De siste årene har ulike regjeringer bidratt til utvanning av hva norsk bistand går til, gjennom stadig nye satsinger som ikke fokuserer på fattigdomsbekjempelse. Dette inkluderer klimakutt og sikkerhetspolitikk. Denne trenden må stoppes. Bistandsprosenten bør kun bestå av investeringer i fattigdomsreduksjon, nødhjelp og bærekraftig utvikling målrettet mot de fattigste landene. En større andel av bistanden bør gå til de fattigste landene. I 2024 fikk disse kun 31 % av Norges landspesifiserte bistand. Dette er historisk lavt. Fattige land rammes hardest når USA og andre kutter i sine bidrag.
3) Ukraina-støtten bør komme i tillegg til bistandsprosenten.
I år går 22 % av bistandsbudsjettet til ikke-militær støtte til Ukraina (over 12 milliarder kroner). Mesteparten av dette går til energitiltak samt drifts- og budsjettstøtte. Det skiller seg tydelig fra tradisjonell bistand. Norge har tjent rundt 2000 milliarder kroner ekstra på olje og gass under krigen. Vi har derfor råd til å dekke dette selv. Verdens fattigste bør slippe å betale prisen for trygghet i Europa.
4) Vi bør prioritere det vi vet er effektivt.
Forskning viser at noen bistandsprogrammer er langt mer effektive enn andre. Med en mer kunnskapsbasert politikk kan norsk bistand hjelpe mange flere uten at det koster mer. Det enkle er ofte det beste: Norge bør investere mer i kontantoverføringer og andre sosiale sikkerhetsnett (som universell barnetrygd og skolemat). Dette er kostnadseffektive måter å redusere fattigdom og utjevne forskjeller. Effekten av slike tiltak er godt dokumentert, både i utviklingsland og i vår egen velferdsstat. Fremdeles dør nesten 5 millioner barn under 5 år hvert år. De fleste av disse kunne vært reddet med bedre helsetilbud. Norge bør fortsette sitt historiske lederskap på global helse ved å prioritere effektive helsetiltak og styrking av helsesystemer, i tråd med anbefalingene fra Stoltenberg-utvalget.
Hvorfor haster det?
Det er mange pågående akutte kriser hvor mennesker trenger øyeblikkelig humanitær hjelp, som mat, husly og medisiner. Lidelsene i Gaza og Ukraina har med rette preget nyhetsbildet de siste årene. Mindre kjent er katastrofen i Sudan, hvor 30 millioner mennesker trenger humanitær hjelp. Halvparten av dem er barn. Menneskene i disse krisene kan ikke vente lenger.
Fattigdom og langsiktig utvikling får mindre oppmerksomhet enn akutte kriser, men rammer enda flere. 800 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom og får ikke dekket sine grunnleggende behov. Det rammer både helse, ernæring og utdanning. En fjerdedel av alle barn blir permanent fysisk og kognitivt underutviklet på grunn av manglende ernæring. Det gjør dem mer sårbare for sykdommer og at de lærer mindre i skolen.
Det finnes løsninger for disse problemene, de mangler bare finansiering. Norge kan gjøre en forskjell. Vi ber norske politikere prioritere verdens fattigste før det er for sent.
Norge kan, Norge bør
Flere land kutter i sine bistandsbudsjetter. I tillegg bruker nå flere av dem, inkludert Norge, langt mer av bistanden sin i egne nærområder. Den sivile støtten til Ukraina utgjør nå 22 % av bistandsbudsjettet, og mer enn all bistand til Afrika.
Norge står i en unik posisjon til å gjøre en stor forskjell. En helt vanlig norsk husholdning er blant verdens 3 % rikeste , og Oljefondet har en markedsverdi på nesten 20 000 milliarder kroner. Av disse er rundt 2000 milliarder kroner ekstraordinære inntekter på grunn av krigen i Ukraina.
Som et lite, åpent og rikt land i en globalisert verden er det både vårt ansvar og i vår egeninteresse å bidra til bærekraftig utvikling for verdens fattige
